– Kloke og klare stemmer fra både by og land forteller om utbredte og økende utfordringer i fastlegeordningen. Selveste gullet vårt står på spill. Men lyttes det?, spør Eva Kibsgaard Nordberg som bor i Lofoten og jobber som kommuneoverlege og forsker ved NSDM.

Gull og gledelig jul!

Jeg har de siste årene blitt særlig oppmerksom på begrepet stabilisering når det kommer til leger som utøver sin gjerning i utkant-Norge. Det sies at gullet i fastlegeordningen er kontinuitet. Men kjennskap til pasientene og tid til å bygge tillit krever også en innsats i kulissene på en arbeidsplass. Det snakkes mye om rekruttering, men vel så viktig er stabilisering. Det å beholde arbeidskraften over tid krever ofte skreddersøm og tilpasning både fra arbeidsgiver og arbeidstaker.

Selv var jeg ikke vanskelig å rekruttere til Lofoten. Etter å ha tråkket rundt på Oslo universitetssykehus som legestudent i seks år og vel så det, ønsket jeg noe annet for turnustiden. Jeg ville se helsevesenet fra en annen side enn den universitetssykehuset og storbyen representerer.

Jeg har sett mot nord helt siden jeg var liten – med en far fra Helgeland og tilhørighet til hans hjembygd Korgen og fjellene omkring. Mine foreldre jobbet i skolen og sommerferiene var lange. Like etter siste skoledag var familien klar for 15-16 timers kjøretur nordover i en mildt sagt fullpakket bil. Mens broren min var av de som greide å lese i baksetet, satt jeg med musikk på ørene og betraktet hus, folk og natur mil etter mil, time etter time. Tankene fikk flyte fritt.

Sent utpå kvelden nærmet vi oss Korgfjellet og hytta. En lys nordlandsnatt med kjølig og frisk luft møtte oss da vi gikk ut av bilen, fjellet var grønt og frodig. Sauebjeller og brek i det fjerne innimellom all ro og stillhet var lyden av mitt paradis, endelig var vi fremme. Opptil 8 uker kunne sommerferien nordpå vare. Hvilepulsen får en annen frekvens når dagene fylles med fisketurer, bærplukking og fjelltopper, lange kakebord og trivelig slekt. Alt dette pakket inn i stemningen av kveld som la seg stille over fjellet og solnedgang som soloppgang malte omgivelsene i forunderlige farger. I en hytte uten strøm ble stearinlysene tent. Det var tid for å lese, spille et spill eller kanskje legge ut på en sen fisketur.

Disse minnene har jeg sanket som skatter opp igjennom oppveksten, og de har alle bidratt til at jeg søkte meg nordover. Akkurat Vestvågøy ble det litt av tilfeldigheter, delvis på grunn av et lokalsykehus som har godt rykte helt til tigerstaden – og at det var arbeid å få for min mann.

Rekruttering er sjelden et problem for Lofoten. Mange søker seg hit på grunn av både jobbmuligheter og interesse for friluft og natur. Men hva er det egentlig som gjør at folk som flytter til, ikke flytter fra? Folk som kommer hit uten nettverk og selv ikke har familie som forankrer dem her? For å være ærlig satt jeg i fjor høst og så på jobbannonser i Oslo og omegn. Boligpriser også. Motvillig, det skal sies, etter 4 gode år på Vestvågøy.

Det startet med at jeg med friskt mot og entusiasme for faget allmennmedisin ble fastlege da turnustiden var gjennomført. En utrolig flott jobb. Og med legevakt på topp – som seg hør og bør som fastlege i en distriktskommune, var det faglige innholdet i arbeidsdagen komplett. Jeg stortrivdes. Litt naivt, kanskje, midt i en nasjonal fastlegekrise der selv erfarne fastleger slutter på grunn av høyt arbeidspress. Min kommune var intet unntak. Etter hvert kjente jeg på en lettelse da jeg fikk mulighet til å installere hjemmekontor og forhåpentligvis kunne bidra mer på hjemmebane. Alt papirarbeid som hopet seg opp kunne jo da håndteres innimellom middag og kveldsmat, klesvask og kveldsstell. Tross mer fysisk tilstedeværelse tror jeg ikke familien min opplevde at jeg var så veldig til stede likevel. Dessuten får sykdomsmekanismer gode vekstvilkår når man jobber seg halvt i hjel.

Så ble jeg syk og helt og delvis sykemeldt fra fastlegejobben. Og for ett år siden satt jeg altså å grublet på om Lofotlivet var over til tross for at barna har det godt her og mannen trives. God dialog med arbeidsgiver ble viktig. Like viktig var alle menneskene. Vi har gjennom våre snart 5 år blitt kjent med flotte folk. Folk som vil oss vel. Når alvorlig sykdom rammer, melder det seg et behov for å reflektere over hva man er takknemlig for. Jeg er takknemlig for mye. Jeg er takknemlig for den gode hjelpen som finnes lokalt når man blir syk, som sørget for å få meg dit ytterligere behandling kunne gis. Jeg er takknemlig for gode venner og bekjente som på ulike måter viser at man bryr seg. Jeg er til og med takknemlig over å ha jobbet med en humørsyk kirurg som ga meg noen omganger med verbal juling i starten av turnustiden. Ikke bare lærte jeg mye om meg selv, jeg lærte også mye om hvilken verdi det har at vi som medmennesker gir hverandre et vennlig blikk, en klapp på skulderen i forbifarten eller til og med en melkerull med en hilsen som får en både til å le og bli rørt. Likeså minnet sykdommen meg på hvor avhengig vi er av et fellesskap, det å kjenne tilhørighet og å være 100 % verdifull selv om man ikke yter 100% i arbeidslivet til enhver tid.

Hvordan ble det så med disse jobbannonsene i Oslo? Vel, gode kolleger som ville noe sammen for fremtiden og en arbeidsgiver som var villig til å vise fleksibilitet for å beholde akkurat denne doktoren, ble avgjørende. Fleksibilitet i dette tilfellet lå i en deltidsstilling som kommuneoverlege slik at den kunne kombineres med en forskerstilling ved Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM), hvor jeg forsker på nettopp hva det er som stabiliserer ferske fastleger. I mine jobbsøk sørover, ville nemlig blikket igjen vende seg mot nord – ved Universitetet i Tromsø og NSDM lå det muligheter for denne destabiliserte fastlegen å forstå enda mer av fastlegeordningens utfordringer, og det ut fra et inspirerende fagmiljø.

Mine få år i en distriktskommune nordpå har gitt meg en forståelse av at rekruttering og stabiliseringsutfordringer i arbeidslivet generelt er av en ganske annen dimensjon enn den man opplever i storbyene. Hva er dessuten stabilitet? En og samme legevikar i 6 måneder er stabilitet for oss, og kanskje er det ikke så rart når vi har hatt vikarer i perioder så korte som knappe 3 uker. Her tvinges det innimellom frem dyre og kortsiktige løsninger, mens det jobbes iherdig med å sikre fastlegeordningens gull til oss som bor her – nemlig kontinuitet mellom pasient og lege. Vikarlegene gjør en utmerket jobb innenfor sine gitte rammer, men gullet i fastlegeordningen representerer de neppe. Jeg tror alle som har opplevd sykdom vet hvor ufattelig verdifullt det er å ha en lege som ser hele deg og tar opp tråden akkurat der den slapp sist du var innom legekontoret. Nå står hele landet i fare for å miste dette gullet. Kloke og klare stemmer fra både by og land forteller om utbredte og økende utfordringer i fastlegeordningen. Selveste gullet vårt står på spill. Men lyttes det?

Hva vet vi med sikkerhet stabiliserer leger? Forskning viser at det slett ikke bare er lønn. Autonomi, faglig utvikling, overkommelige dager og tilhørighet er noe som stabiliserer. Og når det gjelder tilhørighet fikk jeg noen kloke ord av en kollega, selv oppvokst i Oslo og mangeårig fastlege i en Nordlandskommune – at den skaper du selv. Den definerer du. Når vi nå innimellom er i Oslo og tar farvel med familie og venner for hver gang, så sier barna mine på 3 og 6 år med klingende lofotdialekt at «Nu fær vi heim!». Ja, nå drar vi hjem. Hjem til mørketidslandet. Til «husan og fjellet og vannet», men først og fremst og aller viktigst – hjem til «folket som leve her nord».

Til hver by og bygd ønskes gull og gledelig jul!

Del gjerne!

Legg igjen en kommentar!

Les mer?