Det er folkene…

Akuttmedisin og solnedgang

Men jeg er her og jeg trives. Og så klart liker jeg jobben min. Og pasientene. Variasjonen med at jeg aldri vet hva eller hvem som kommer inn døra. Akuttmedisin på vakt, solnedganger og soloppganger med vaktradioen, turer med ambulansen der jeg akkurat unngår å spy før vi er fremme og papirarbeid en stille kveld med bare jeg og musikken jeg har lagret på telefonen på kontoret.

Men hovedgrunnen til at jeg nå snart starter på mitt trettende år i Gildeskål kommune er folkene. Folkene jeg jobber med hver eneste dag.

Det er Gry og Kine som gjør dagene som himla enkle

Det er Gry og Kine i ekspedisjonen (og Anne og Anne-Grete og Ragnhild og Eirin og Oddlaug som har vært innom på mine år her). Som gjør dagene mine himla enkle ved å svare og parerer både spørsmål og angrep. De styrer timeboka med stø hand, de vet hvordan man får sendt prøver til rikshospitalet og hormonlab og de fikser alt uten at jeg egentlig får det med meg.

Det er de som jobber på sykehjemmet, som serverer kjøtt i mørke en sen søndagskveld når jeg ikke har vært hjemme på en stund, spør om jeg trenger en sjokolade eller et glass saft. Som kjenner pasientene og ikke ringer uten grunn.

Alt fungerer når vi bare snakker sammen

Det er hjemmesykepleien. Som er så utrolig flinke. Som virkelig er engler. Som stiller på kort varsel, som håndterer ting etter mottoet «det har vi aldri gjort før så det får vi til» og som gir stell, trøst og lindring. De ser hva som trengs og de videreformidler til meg og gjør dagene enklere. Selv multidose får vi til å fungere. Når vi bare snakker sammen. De har alltid sjokolade og de ser når en stakkars doktor har litt lavt blodsukker.

Miljøterapitjenesten. Som kan fortelle om små endringer jeg ikke ville hatt sjans til å se på min 20-minutters konsultasjon.

Får Pepsi Max fra drosjesjåføren

Det er drosjesjåføren. Som rasker med seg ikke bare en boks Pepsi Max til seg selv, men også til meg når vi skal ut på sykebesøk. Som holder meg våken når det trengs og lar meg sove på tur hjem. Som aldri er sur når jeg ringer 03:52 men svarer «gi meg 3 minutter til å kle på meg» og er klar som et egg like etterpå. Som vet hvor alle bor og som vet hvem man skal ringe når ting blir litt vanskelig praktisk.

Det er de som jobber i psykisk helse. Som snakker, veileder og trøster. Som handterer livets smerte på ypperlig vis og som kommer sammen med pasientene og hjelper når det er tid for at doktoren må inn. Som  har oversikt over rusinstitusjoner og som gjerne har skaffet en plass allerede før henvisningen er skrevet. Som kjenner brukerne sine så inderlig vel og som plukker opp det minste lille tegn på at nå er det skikkelig på vei utfor.

NAV er en klippe for mange

Det er folkene på NAV. Med våre halvårlige møter med lunch og stetteglass. Med direktelinker inn og gode samtaler og dialogmøter. De kommer til oss, vi slipper å forlate kontoret. De er der som en klippe for mange. Og sammen hjelper vi virkelig folk. Ut av et liv i limbo. Over i verdighet.

Det er fysioterapeuter. Som kan så uendelig mye mer enn meg om hvordan man skal fikse en plantarfasciitt. Og en tennisalbue.

Det er AMK og folkene på legevakten. Trygge stemmer i andre enden av vaktradioen. Med større systemer og ressurser bak seg enn hva jeg har. Men jeg har lokalkunnskapen og kjennskap og nærhet til pasientene. Sammen gjør vi hverandre gode og finner gode løsninger.

På lag med ambulansefolkene

Det er folkene på ambulansen. Som er på ei uke i strekk og ofte er mer sliten enn med. Men som alltid smiler, alltid hjelper, alltid er profesjonelle til fingerspissene og utrolig dyktige i jobben sin. De har kontroll, og da har jeg kontroll. Og vi er et lag. Og etter en tur til byen der vi kan avlevere en pasient stabil er det helt ok med frokost på bensinstasjonen. De lar meg sitte fremme for de vet at jeg blir bilsyk, og de lar med stå i verandadøra og puste frisk luft mens de sjekker vitalia og gjør opp status. Ok, de lar meg høre det, men aldri ondsinnet og de svarer i vaktradioen for meg når jeg ligger over rekka på ambulansebåten og spyr. De er snille sånn.

Det er helsesøster og jordmor. Som kan faget sitt. Som forteller når det er noe som skurrer så vi sammen kan hjelpe de aller minste, de som trenger det mest. Og de gravide. Som kan være ørlite skummelt for en fastlege som ser en gravid i måneden. Da er det kjekt med en jordmor på nabokontoret.

Turnusleger med nytt blikk på pasientene

Det er sjefen, som har ryggen min. Som har vært ute en vinternatt før som som kjenner kommunen, administrasjonen og dens irrganger.

Det er turnusleger som kommer og går. Som har med seg nye øyne og nytt blikk for pasientene. Som har med seg fersk kunnskap og utfordrer en satt dinosaur som jeg etterhvert er. Som gir faglig påfyll og utfordrer fastgrodde «sannheter».

Andre kolleger. På kontoret og på sykehuset. Gode diskusjoner og faglig hjelp og støtte.

Henning, mamma, pappa og svigers

Det er ikke minst Henning. Som aldri en eneste gang har blitt sur når jeg kommer hjem med vaktradio uten at det egentlig var meningen. Som henter i barnehagen og som har god nok kontroll over barnehagesekker til at det ikke blir helt krise om jeg er ute på oppdrag om morgenen. Og mamma og pappa og svigers. Som passer og er her i helger der både jeg og Henning har jobb. Og ungene. Som mener at de har et fint liv selv med mamma i tredelt vakt. Og som vokser opp til unger som har både selvtillit og selvstendighet til å klare seg selv og handtere små og store kriser både innad og utad.

Så jo, det er folkene som gjør at jeg er her. Og selv om man av og til gnisser og er sure og ikke helt forstår hvorfor andre gjør som de gjør så kommer vi sammen i mål. Så jeg blir nok her. Ikke bare på grunn av at vi har bygget litt for stort hus og er gjeldsslaver og aldri vil kunne flytte. Men på grunn av folkene. Som gjør at hver dag på jobb føles meningsfull.