Administrerende direktør i Helser Nord Lars Vorland om funksjonsdeling og hvilke kriterier som skal vurderes i slike saker.

Stø kurs fra Høie

For sjette gang har helse- og omsorgsminister Bent Høie holdt den årlige sykehustalen. Her var det ingen store og uforutsigbare svingninger i politikkens forventninger til hvordan Sykehus-Norge skal løse sitt samfunnsoppdrag i 2019. Det er små variasjoner over kjente temaer, og godt er det.

Tre hovedbudskap er sentrale: redusere unødvendig venting og variasjon i kapasitetsutnyttelsen, prioritere psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, og bedre kvalitet og pasientsikkerhet. Alt innrammes i hvordan det skal gagne pasienten. Ingen som har hørt hans taler er i tvil om at det er befolkningens og pasientens tarv han har for øye. Som Høie sa: «Det handler om hvordan pasienten blir møtt, om åpenhet og respekt – fra oppmøtet i til utskriving, om å bli hørt, sett og forstått. Om å bli behandlet som et helt menneske og ikke en diagnose. Pasienten skal være en aktiv partner. Det er god og trygg pasientbehandling.»

Hvordan gjøre styringsbudskapet til handling?

Det er langt fra helsedepartementet og regjeringskontorene til foretaksdirektørkontoret, sengeposten, operasjonsstua, poliklinikken, akuttmottaket og DPS-et. Ikke minst vil mange si at det er langt mellom forventninger til hva som skal gjøres og de økonomiske muligheter som gis. I vårt store system er det risiko for at mening og oppdrag blir borte på veien, at budskap blir pulverisert, ugjenkjennelig for dem som har sendt det og uhåndterlig for dem som mottar det.
Min opplevelse er at avstanden i mål og forståelse er blitt mindre. Den overordnede politiske ledelse og styring av helsetjenesten er blir mer faglig relevant. Målene som settes og oppgavene som gis, er i stor grad fundamentert på faglig kunnskap og strategier til nytte for dem som skal motta hjelpen. Når stor variasjon i hvilket tilbud som gis, eller tiltak som ikke gir helsegevinst problematiseres, treffer det også fagfolkene. Jobben for ledelsen er å oversette og bruke kompetansen hos medarbeiderne, involvere og ansvarliggjøre i utforming og iverksetting av oppdraget vi har fått.

Er oppdragsdokument en fornuftig måte å styre på?

Noen vil si at jeg har bare ett valg, jeg må si ja. Det er på et vis sant, så lenge en velger å ha en slik jobb. Formålet er å få mest mulig helse igjen for innsatsen og de politiske prioriteringene skal gjelde. Måten det skjer på må være åpen, tydelig og transparent. Det er ikke nok å følge et ønske som noen eventuelt måtte ha om å «sende pengene og hold kjeft». Styringen skjer på mange felt med utgangspunkt i krav til prosesser. Slik er det fordi vi fortsatt på mange områder ikke har dokumenterte sammenhenger mellom tiltak og resultat. Skal vi utvikle én helsetjeneste i Norge, er et felles styringsbudskap helt nødvendig. Så kan det stilles spørsmål ved om ikke kommunehelsetjenesten også hadde vært tjent med noe av det samme. Økt oppmerksomhet om samhandling og omforente initiativ på det området, vil kunne bidra til at helsetjenesten blir mer lik i sin respons på oppgavene som skal løses.

Politikerne må si hva vi ikke skal prioritere?

I år vil det helt sikkert bli diskusjon om innføring av pakkeforløp i psykisk helsevern. Er tiltaket et egnet virkemiddel for å bedre tilbudet til folk som har psykiske lidelser? Det spørsmålet har fagfolk stilt underveis i prosessen. Svaret på det får vi ikke i 2019. Jeg er imidlertid ganske sikker på at det i hele psykisk helsevern vil bli økt oppmerksomhet om hvordan tilbudet organiseres og tilrettelegges for at pasientene skal få rask og adekvat hjelp. Som en første start vil dette kunne ha stor betydning for mange pasienter.

Et tydelig budskap fra de som arbeider i helsetjenesten har vært at «når dere sier at noe skal prioriteres opp, så må dere også fortelle hva som ikke skal gjøres, hvem som ikke skal få tilbud». Oppgaven med å prioritere vil alltid måtte gjøres også på faglig nivå, men årets oppdragsdokument representerer noe nytt. I løpet av året skal de regionale helseforetakene, basert på prioriteringskriteriene, vurdere om enkelte kirurgiske prosedyrer som utføres i dag, ikke skal benyttes rutinemessig eller kun på gitte spesifikke kriterier. Eksempler på dette er bl.a. noen typer skulder- og kneoperasjoner. Bakgrunnen er at behandlingen mangler forskningsbasert dokumentasjon om effekt, og at det er utviklet bedre og tryggere metoder. Inspirasjonen er hentet fra England hvor dette for nærmere 20 prosedyrer er satt i verk. Dette er et godt eksempel på prioritering, det er et eksempel på politisk styring basert på faglig kunnskap, og her blir fagfolkene involvert i operasjonaliseringen av oppdraget.

Økt press på endring

I Helse Nords regionale utviklingsplan er det stor oppmerksomhet om at det blir flere eldre. Det blir færre yrkesaktive bak hver som er ute av arbeid, det blir færre til å yte hjelp og behovet for kompetanse blir økende. Samtidig er det ikke bærekraftig dersom hver andre ungdom skal arbeide i helsetjenesten. Dette temaet var også fundamentalt for helseministeren. Vi må utvikle andre måter å løse oppgavene på, vi må ta i bruk pasientenes egne ressurser, vi må gjøre ting enkelt når det er god behandling og vi må raskere ta i bruk nye metoder når det er dokumentert som god behandling. Mer enn noe annet tror jeg dette perspektivet vil prege forventningene til måten vi driver helsetjenesten på. Dette vil ikke bare komme fra politikerne, men også fra befolkningen. Oppslutningen om en solidarisk finansiert helsetjeneste er stor i Norge. Den er av verdens aller beste. Utfordringen blir å sikre god sammenheng mellom forventninger og rammebetingelser, slik at vi kan trygge grunnlaget for vår felles helsetjeneste.

Del gjerne!

Legg igjen en kommentar!

Les mer?