Anniken Renslo Sandvik, ansvarlig redaktør i Finnmarken gir en verbal ros til hverdagsheltene i nord. – Her hvor geografien gjør det enda vanskeligere å bli syk, hvor man utsettes for ekstra prøvelser når man er på sitt svakeste, bare fordi vi bor her vi bor. Her er hverdagsheltene aller viktigst.

Når kroppen blir ødelagt i nord

Annonse for Norsk håndsprit

I løpet av mine snart 34 år, har jeg bare hatt behov for sykehushjelp én eneste gang. Det var i mars for to år siden, da jeg brakk armen på vei til jobb.

Det var en av de dagene da det hadde tint på dagen, men frosset på om natten, det var glatt overalt, og på gangstien i Vadsø skled jeg og falt bakover, tok meg for med armen. Ikke spesielt lurt, viste det seg. Denne torsdagsmorgenen hadde jeg to arbeidsdager igjen før ferie, etter jobb skulle jeg hjem og gjøre kofferten klar til japantur. I stedet ble det legevakten, syketransport og sykehus. Og mitt første ordentlige møte med helsevesenet.

Ja, for sett bort ifra den gangen jeg spikket meg i fingeren på hytta for mange, mange år siden, og de gangene jeg har hatt influensa og halsbetennelse, så har jeg egentlig ikke hatt behov for hjelp fra helsevesenet. Heldigvis, får jeg si. Fram til denne marsdagen, altså.

Og det skal være sagt, denne torsdagen i mars er ikke en heldig morgen å falle på isen og brekke armen på. Det er travelt på legevakten, jeg er ikke den eneste som har hatt problemer på glattisen, selv vakthavende lege har vært uheldig, får jeg høre, jeg må belage meg på å vente litt. Og jeg gjør det. Venter. Venter på legen i Vadsø. Venter på drosje. Venter på røntgen i Kirkenes. Venter på vakthavende ortoped, på nytt røntgenbilde, nytt besøk hos ortopeden. Venter ikke på drosjen tilbake til Vadsø, men den har ventet på meg, både drosjen, drosjesjåføren og de to andre pasientene som skal hjem fra sykehuset. Å være syk er å vente.

Men da er det godt å se så mange gjøre en innsats for at ventetiden skal bli litt bedre, og virke litt kortere. Dere som bruker dagene deres til å hjelpe syke, skadde. Dere som går på jobb med medfølelse i blikket, med smil lurende i bakgrunnen, men like fullt klare med litt trøst, litt forståelse, dere som møter pasient etter pasient etter pasient time etter time, men likevel får deg til å føle at de har tid nok til akkurat deg. Det er dere som er hverdagsheltene.

For det er ikke spesielt artig å brekke en arm, og det blir ikke noe mer artig av at det er omtrent 48 timer igjen til en planlagt reise til den andre siden av jorda. Plutselig har min uknuselige kropp blitt ødelagt, jeg virker ikke lenger, og hvordan kan man reise på ferie med en kropp som ikke virker, det er lett å bli nedfor, det er mange nok tanker å ta av.

Men så er det taxisjåføren. Han som får praten til å gå om helt andre ting, sånn at de 17 milene til sykehuset føles mer overkommelig.

Og sykepleieren. Hun som med jevne mellomrom kommer ut på venterommet og setter seg ned ved siden av meg, hun som beklager at det tar tid og forklarer hva vi venter på, hun som husker meg når jeg kommer tilbake tre og en halv uke seinere for å ta av gipsen, husker at jeg har vært i Japan, lurer på hvordan det gikk.

Og legen. Han som har en travel dag på jobben, men som tar seg tid til å involvere overlegen i sjekken av gipsen, han som tar seg bryderiet med å sende meg en tekstmelding halvannen uke etterpå for å høre hvordan det går med armen.

Og sykepleierne i Vadsø. Hun som lar meg komme med en gang når jeg ser tommelen har blitt blå, og er redd for at gipsen er for stram (den var ikke det), og hun som passer på at jeg får en stol og litt vann når jeg holder på å svime av.

Og fysioterapeuten. Han som ganske raskt får roet meg ned når jeg tror hånda er så skjev at den må brekkes opp igjen, han som sier det går helt fint å løpe, han som sier jeg faktisk bør strikke hvis jeg klarer det.

Dere gjør det enklere å bli defekt.

Også er det selvfølgelig sånn at det å brekke en arm ikke er det verste her i verden, og dere hverdagshelter møter sikkert daglig noen som har det verre enn meg. Da er jobben deres enda viktigere, å stå støtt når deler av verden raser sammen, være et trygt holdepunkt i en tilværelse som er snudd på hodet. Og at dere finnes her i Finnmark, er kanskje viktigst av alt, her hvor geografien gjør det enda vanskeligere å bli syk, hvor man utsettes for ekstra prøvelser når man er på sitt svakeste, bare fordi vi bor her vi bor. Sjelden er hverdagsheltene viktigere enn da.

Del gjerne!

Legg igjen en kommentar!

Les mer?