Lars Vorland, adm. dir. Helse Nord RHF

– Flere fastleger, mer fastlønn og bedre samarbeid

Helse-Nordsjef Lars Vorland vil ha flere fastlegestillinger og et mye tettere og mer strukturert samarbeid mellom fagfolk i sykehus og i kommunene. 

Av Lars Vorland, adm. dir. Helse Nord RHF

Det mener han er en forutsetning for å løse vår tids største utfordring de neste ti-årene, nemlig å gi de eldste eldre likeverdig tilgang til gode helsetjenester på en effektiv måte. Et systematisk faglig samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten blir helt avgjørende. Det må styrkes på en helt annen måte enn vi har fått til etter Samhandlingsreformen.

7-8% av befolkningen i Nord-Norge er i dag over 75 år. Om 20 år vil 13-15% av befolkningen være over 75 år. Gruppen preges både av at flere er spreke for alderen, at de bruker helsetjenesten mest, at de har sykdom av ulikt slag, og mange med alvorlige diagnoser. De skal ha hjelp som reflekterer sykdommens alvorlighetsgrad og den enkeltes funksjonsnivå. De skal få hjelp til å leve så gode liv som mulig. Alder er ikke et kriterium for å prioritere noe ned.  Samtidig må måten vi yter tjenestene på gjøres effektivt og  vi må prioritere de som trenger det mest først.

Store forskjeller i forbruk av helsetjenester

I eldreatlas.no, som ble publisert i juni i år er det, for aldersgruppen over 75 år, vist store forskjeller i forbruk av spesialisthelsetjenester mellom geografiske sykehusområder. For noen tjenester er det en faktor på en til fem. Det betyr, enkelt sagt, at eldre ett sted får tilgang til eksempelvis strålebehandling i mye større grad enn folk et annet sted, uten at det ser ut til å ligge noen forskjell i sykelighet bak. En viss variasjon vil det alltid være, utløst av behandlingstradisjoner og innslag av skjønn. Forskjell i sykelighet er av og til også en mulig forklaring på mindre variasjon, men for en rekke områder er det andre forhold som eksempelvis ulikheter i prioritering som avgjør.

Store forskjeller i henvisning til sykehus

Tilsvarende er det i tidligere studier vist store forskjeller mellom geografiske områder (kommuner) i hvor mange som henvises til sykehus. Her finnes det nok også fornuftige forklaringer på mindre variasjon, men når ulikhetene blir store (1:3 og mer) må vi stille spørsmål ved hva dette skyldes.

Store ulikheter i forbruk av helsetjenester og henvisninger til sykehus synes ikke å skyldes helsemessige karakteristika ved den befolkningen. Små økninger i henvisningsandelene fra fastlegetjenesten har store konsekvenser for spesialisthelsetjenesten i form av køer og ventetid.

Hva skjer med fastlegetjenesten?

Det er økende oppmerksomhet om en bekymringsfull svikt i rekrutteringen til fastlegestillinger. Etter fastlegereformen var rekrutteringen brukbar, særlig i større kommuner, men dette synes definitivt å være over. Kommunelege Ane Emaus i Alta, som jeg nettopp leste om, synes å være en typisk representant for en som ikke vil være fastlege lenger. Kvinne i 40 årene, barn som lever aktive liv og en jobb med stadig større innslag av oppgaver som ikke oppleves å være legearbeid. I tillegg lange arbeidsdager som også omfatter å håndtere det kommersielle i en fastlegepraksis.

Stadig oftere hører vi at yngre leger ikke vil inn i en slik arbeidssituasjon. Derfor velger de å arbeide på sykehus.  Denne situasjonen påkaller aktiv handling. Det er ingen mening i at flere kommer til spesialisthelsetjenesten. Befolkningen, spesialisthelsetjenesten og samfunnet  er avhengig av kommuneleger som yter gode tjenester og slik også bidrar til en fornuftig bruk av samfunnets totale ressurser.

Flere fastleger og mer fastlønn

Vi står overfor to fenomen samtidig. Det er stor variasjon i hvor mange som henvises til sykehus og er du først kommet til sykehus er det også stor variasjon i tilgangen til sykehustjenester. Begge avgjør om hver og en får et helsetilbud som er adekvat. Samtidig svikter rekrutteringen til fastlegeyrket. Jeg har tidligere tatt til orde for at kommunehelse- og spesialisthelsetjenesten burde organiseres under en hatt, alternativt at fastlegene ble organisert sammen med spesialisthelsetjenesten.

På kort sikt synes ikke forslaget å få oppslutning. Skal vi imidlertid løse oppgaven for de eldre og for samfunnet er vi avhengig av et mye tettere og mer strukturert samarbeid mellom fagfolk i sykehus og i kommunene. Det er ikke nok å ha administrative samarbeidsorgan etc. Skal vi lykkes må det også gjøres endringer i fastlegesystemet. For det første og det er en forutsetning. Det må bli flere stillinger for fastleger. Punktum! Det må også bli et større innslag av fast lønn som gjør det mulig for fagfolk å prioritere samarbeidsaktiviteter og ikke hele tiden måtte henge i stroppen med en ny pasient hvert kvarter. Og sist, men ikke minst. Organiseringen må utvikles slik at tjenestene på tvers av kommuner harmoniseres og at hver fastlege ikke er så autonom som nå. Det må bli system for i større grad å sikre mer like rutiner og praksis.

Samarbeidet mellom fagfolk må på plass

Folk over 75 år trenger helsehjelp mer enn andre. De er storforbrukere av spesialisthelsetjenester. Slik skal det være, men skal vi kunne gi de eldste eldre den hjelpen de trenger og samtidig ha en effektiv bruk av ressursene, er samspillet mellom sykehus og kommunehelsetjenesten avgjørende. Spesialisthelsetjenesten er helt avhengig av det arbeidet som blir utført i primærhelsetjenesten. Vi kan heller ikke lenger bare passivt ekspedere bestillingene fra førstelinjen. Tiden er overmoden for å etablere de faglige samarbeidsarenaene som ble forespeilet i samhandlingsreformen, og vitalisere det rådgivningsansvaret som er lovmessig innbakt i helseforetaksloven.

Del gjerne!

Legg igjen en kommentar!

Les mer?