Annonsen Norengros
– De fleste leger jeg snakker med unner unge kollegaer en reise dit de kanskje ikke visste at de ville. Selv om de vil dit bare midlertidig. Der de kan bli inspirert av en annen fagretning og et annet sted enn det de så for seg siste semester på medisinstudiet, sier Marit Karlsen, fastlege i Kautokeino.

The road not taken….. dit du ikke visste du ville

Mange har minner fra diktanalysen på videregående. Noen har både misforstått og analysert Robert Frosts dikt i hjel, og noen av oss lurte også på hva vi skulle med diktanalyse overhodet. 

Noen var kanskje fast bestemt på å bli fysioterapeut, ingeniør, biolog eller lege og skjønte ikke da hva de skulle med lyrikkens krumspring av kjedsomhet, tidstyveri og bidrag til en lavere snittkarakter. 

Mange av de samme finner glede i poesi og kunst, og er glade for den gang da (om enn med himlende øyne) å ha måttet reflektert over meningen og tematikken et dikt kan bære. Det monnet i positiv valør uansett med hva og hvor man underveis, og til slutt endte opp.

Kunnskap er ei lett bør heter det, men erfaringer veier vel mer ulikt. 

Tilbake til veiskillet i Robert Frosts dikt:

Two roads diverged in a yellow wood.
And sorry I could not travel both.

Vi snakker mye om den nye generasjonen leger, om den nye legerollen, om andre ønsker og prioriteringer, om andre premisser for pasientbehandling og mindre tid til pasienten, om individtilpasset, om skjemaveldet, om sviktende autonomi, om rettighetsbasert helsetjeneste, om sanksjonsfrykt, om pasientens helsevesen og samtidig om økende ulikhet, uten helt å kunne uttrykke årsakssammenhengen foruten den totale samfunnsutviklingen – den mangefaktorielle, uangripelige lydløse bevegelsen vi er i, noen år etter land vi enten vemmes av, elsker, eller trekker på skuldrene av å bli dratt inn i kjølvannet etter.

Turnustjenesten har hatt en særstilling for norske legers yrkesliv fram til 2012. Den kunne bli uventet essensiell for noen, eller anekdotisk for andre. Den var uforutsigbar og for mange bød den på fra både uventet hold, og med uforglemmelig innhold. Trekningsbasert turnustjeneste tilhører historien sies det, også manglende mulighet for reversering av den nå søknadsbaserte LIS-1 etter 2012. Det begrunnes med det ulne begrepet samfunnsutvikling, i sin tid hyllet inn i en EØS-lovgivning som vi vel ikke i stort monn så på hvordan vi kunne komme rundt på annet vis. 

Nå skal ordningen med søknadsbasert LIS-1 tjeneste evalueres, høringen er i gang – 4 år forsinket.

Fortsatt trenger vi flere LIS1-plasser og fortsatt ser vi etter grep som gjør at de som ikke når opp i søknadsbunken likevel skal komme i gang med første del av spesialiseringsløpet. Fortsatt mangler vi spesialister og rekrutteringen til fastlegeordningen er truet mer enn noen gang.

Sånn sett er mye likt tidligere turnusordning. Dessverre rapporteres det at en skyggeside av ordningen også er at noen er likere enn andre ved at nepotisme har vært grunnlag for en del av ansettelsene. 

Dette er en trist side av både samfunnsutviklingen, og trist for legekollegiet i stort monn. Et så inngripende tiltak som å innskrenke valgmulighetene for en første jobb etter ferdig utdannelse synes uforenlig med vanlig arbeidslivslovgivning sies det.

De fleste leger jeg snakker med unner unge kollegaer en reise dit de kanskje ikke visste at de ville. Selv om de vil dit bare midlertidig. Der de kan bli inspirert av en annen fagretningen og et annet sted enn det de så for seg siste semester på medisinstudiet. Om destinasjonen er suboptimal, så er oppholdet uansett relativt kort.

Et bredt fotfeste tidlig i yrkesutøvelsen kommer godt med selv om man sikter seg inn i et smalere fagfelt.

De fleste leger og studenter jeg har snakket med unner derimot ikke studentene stresset og posisjoneringen i jakten på en LIS-1 stilling som for noen starter så tidlig som første studieår. For noen blir kampen om vektig arbeidserfaring viktigere enn deltagelse i undervisningen. 

Mot normalt ville man sagt tidligere – men vi vet at dette nå har festet seg som «The name of the game».

En annen del av det store utviklingsbildet er at det har en høyere status med smal spesialitet heller en et bredere fotfeste, vi kan glatte over og si at slik er det jo ikke, men slik er det, både  i New York, i Oslo og kanskje også i Hammerfest. 

Et lite lokalsykehus brekker sammen om reisverket skal være kvistspesialister, men rigges solid når bærebjelken er spesialister med et bredt faglig fotfeste. 

Når man som student ser for seg at den gjeveste jobben er på et universitetssykehus, noe som naturlig nok kommer av at det er det vesentligste erfaringsgrunnlaget – ja da blir LIS1 tjeneste på et lite lokalsykehus og i en distriktskommune sett på som en omvei og mindre meritterende for spesialiseringsløpet man så altfor tidlig tvinges å ta stilling til, og posisjonere seg for.

For de som savner større grad av autonomi så vil en fastlegestilling i distriktskommune med dertil hørende legevakt være et godt valg. Dessverre er det denne type kommuner som har vansker med å få ansatt LIS-1 leger, og flere steder blir dette så uforutsigbart og ressurskrevende at man velger å heller bemanne uten LIS-1.

Dette er uheldig for kommunene som etterhvert kommer ut med et ytterligere svekket rekrutteringspotensiale. Baksiden vil også være at vi vil mangle leger i spesialisthelsetjenesten med erfaringer fra disse stedene.

Legeyrket er ikke helt som andre yrker. En mindre kompetitiv og mer differensiert inngang ville gagnet oss som kollegium, fra studenter til spesialister, fra Universitetssykehus til den lille øy-kommunen. 

Avslutningsvis blåser jeg støvet av målsetningen som er å sikre leger til hele landet gjennom geografisk fordeling av LIS1. Hvordan gjøres dette enklest, mest effektivt, minst ressurskrevende og mest rettferdig?

Og hva har det å si for legerollen, for forståelsen og samhandling mellom nivåer og geografiske områder av helsetjenesten i landet? Kanskje Legeforskningsinstituttet ser for seg å forske på noen av disse punktene?

Avslutningen på Frosts dikt er som følger:

Two roads diverged in a wood, and I
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

(Men noen analyser sier også at Frost var ironisk)

Isåfall er jakten på LIS-1 stilling et kontinuum for mange studenter allerede fra første studieår. Og februarjakten på på LIS-1 lege pågår nå i svært mange småkommuner, dessverre mange steder uten troen på noen «fangst»..

Det er nye tider – jussmessig i tråd med arbeidslivet forøvrig, og i takt med samfunnsutviklingen

– Dit vi trodde vi ville?

Marit Karlsen, fastlege og LIS1-veileder i distrikt

Del gjerne!

1 kommentar til “The road not taken….. dit du ikke visste du ville

  • Gunnar Tellnes

    Takk for kloke ord!

  • Legg igjen en kommentar!

    Les mer?