Antall LIS1 stillinger må økes så fort som mulig. Samtidig må man finne andre måter å få kollegaer som kommer til Norge som flyktninger og asylsøkere inn i legearbeid enn via turnuslegearbeid., mener Per Kristian Skorpen, overlege ved Stokmarknes sykehus.

Store utfordringer med LIS1

Vi skal snart igjen motta nye LIS1 leger her på sykehuset på Stokmarknes. Mer enn 600 søkte ved siste stillingsfordeling om plass på Nordlandssykehuset som LIS, det vi tidligere kalte turnusleger eller turnuskandidater.

De lykkelige vinnerne starter på sin første ordentlige legejobb, men samtidig fortviler stadig flere over at de ikke fikk plass. Legeforeningen har bedt om at antall LIS1 plasser økes fra 900 til 1200. Det vil gjøre situasjonen bedre for de nyutdannede medisinstudentene, men er denne økningen av antall LIS1 stillinger nok?

Den norske legestanden har vært relativt homogen

For noen år siden ble turnusplassfordelingen endret fra loddtrekning til søknadssbasert fordeling. Med det forsvant mulighet for særplass for par med og uten barn. Omtrent samtidig fikk de ferdige studentene autorisasjon ved avsluttet studium, og ikke som tidligere etter bestått turnustid.

Turnustiden har alltid vært viktig for inngangen i et langt liv som lege. Tjenesten har til nå vært rimelig lik på de forskjellige sykehusene, og har bidratt til at den norske legestanden har vært en relativ homogen gruppe. Da vi ennå hadde trekning av turnusplasser endte mange kandidater på steder de aldri ville drømt om å reise til. Mange fikk god kulturelle opplevelser og geografikunskaper som en bivirkning til dette.

Supervisert innført i legelivet

Medisinstudiet ved alle norske læresteder er blitt mer praksisorientert de siste årene. Likevel er det nødvendig med den superviserte innføringen i legelivet som turnustjenesten er.

De fleste som søker turnus, jeg velger å kalle det det, er norske kandidater, med utdanning fra Norge og utlandet. Nesten alle med utdanning fra utlandet har studert ved institusjoner i det tidligere Øst-Europa der det har dukket opp en rekke nye studiestilbud. Vi har lenge hatt mange studenter fra utlandet, men mens man tidligere studerte på samme vilkår som landets egne studenter, og kunne arbeide i det landet man hadde studert i, er denne muligheten i realiteten borte nå.

Må alle likestilles?

Skal alle norske studenter likestilles med tanke på LIS 1 plass? Har vi et eget ansvar for de som har fått plass ved de norske universitetene? I tillegg kommer leger utenfor EU området til Norge. Noen kommer som flyktninger, andre av andre årsaker.

Er det naturlig at alle som kommer til Norge uten europeisk spesialistutdanning må gjennom den samme kverna for å få arbeid som lege i landet? Skal en 50 år gammel allmenpraktiker fra Teheran eller sykehuslege fra Bagdad måtte søke om en turnusplass vedkommende sannsynligvis aldri vil få?

Selv om antallet turnusplasser økes til 1200, vil køen av leger uten turnus bare øke og øke. For noen leger er det derfor nødvendig å finne andre måter å komme inn i legearbeidslivet på enn kun etter gjennomført LIS1 tid.

Stressende å være medisinstudent i dag

Jeg har vært med å behandle LIS1 søknader på sykehuset vårt. Det er en glede å kunne registrere at mange godt kvalifiserte kandidater gjerne vil til oss. Samtidig er det vondt å se hvordan kampen for å komme gjennom en fremtidig LIS1 søknad preget studietiden til stadig flere. Friperioder som skulle være en tid for andre impulser, må av mange brukes for å fylle opp en CV. Uten å ha arbeidet som lege med lisens er sjansen for å få LIS 1 plass liten med den konsekvens at konkurransen om sommervikariatene er større enn noen sinne. Det å være medisinstudent blir derfor mer og mer stressende alt fra tidlige semester. Kan vi gjøre noe for å bremse eller forhindre en slik utvikling??

Vanskelig å spå om behovet for spesialister

Hva med de som ikke får en plass i spesialiseringforløpet? De må bruke tiden godt for å øke sine sjanser neste gang. Alle får nå lisens med embetseksamen og det er mulig å starte legelivet i et grått market ved siden av det tradisjonelle helsevesenet. Vi har fått nettleger og diverse drop-in tilbud som ikke bare konkurrerer med de vanlige fastlegene, men som vanskelig kan følges opp av de tilsynsmyndighetene vi ellers har.

Til nå har vi aldri klart å beregne det reelle behovet for antall leger i Norge. Det har lenge vært snakk om at man utdanner for mange, men med fastlegekrise og mangel på legedekning i distriktene merkes ikke dette. Behovet for spesialister er også vanskelig å forutse. Det hevdes at vi for tiden utdanner for mange ortopeder i forhold til de overlegestillinger som eksisterer i dag, og at det er snakk om en overproduksjon, men ennå ser vi ikke konsekvensene av det.

Flere leger i alternativ behandling?

Legestanden i Norge har vært ansett som en relativt homogen gruppe. Dersom stadig flere faller utenfor det tradisjonelle videreutdanningsforløpet, risikerer vi at mange velger arbeide som ligger på siden av det vi til nå har oppfattet som tradisjonelt legearbeid. Markedet for kosmetikk og velvære vil neppe la seg mette, og noen mulighet for å regulere dette har vi ikke.

I enkelte andre land ser man at økt legetetthet fører til at flere leger går over til alternativ behandling som homeopati og lignende. Skal vi unngå samme utvikling her må vi først å fremst styrke tilbudene innen det offentlige helsevesenet, ikke minst blant fastlegene.

Førsterett til de som har studert i Norge?

Antall LIS1 stillinger må økes så fort som mulig. Samtidig må man finne andre måter å få kollegaer som kommer til Norge som flyktninger og asylsøkere inn i legearbeid enn via turnuslegearbeid. Det bør gjøres endringer i den nåværende søknadsbaserte fordelingen av LIS1 stillinger slik at man kan ta sosiale hensyn i forhold til legepar med barn. Samtidig ligger spørsmålet der om man skal prioritere studenter etter hvor de har studert. Skal vi la de som har studert i Norge ha en førsterett? Kan man igjen koble autorisasjonen til gjennomført turnustid?

Samtidig med at antall leger i Norge øker, må vi styrke det faglige arbeidet i legeforeningen. Vi er alle tjent med at legegruppen i Norge er mest mulig samlet og fremdeles oppfattes som relativt homogen.

Del gjerne!

Legg igjen en kommentar!

Les mer?