– I Lofoten har vi hatt lokale utbrudd som man raskt har fått kontroll på. Større og mindre tiltak på være på plass for å stanse utbrudd. Da blir det særdeles viktig at kommunene beholder beredskapen som skal til for å håndtere dette, mener kommuneoverlege i Vågan Jan Håkon Juul.

Samfunnsmedisinens renessanse og manglende beredskap

12. mars 2020 er en dato for historiebøkene i norsk historie. Landet stenger ned og innfører de strengeste tiltakene landet har hatt siden krigen. En pandemi er oppstått, ikke overraskende i Kina, og har nådd Norge. Sykdomstall og dødstall fra mange andre land, både i Asia og Europa skremmer. Og med god grunn. Det var nok likevel overraskende for mange at tiltakene kom så raskt og så kraftfullt over hele landet.

Annonse for Norsk håndsprit

I Lofoten og Vesterålen startet smittevernlegene et par uker før 12. mars å diskutere pandemien. Vi hadde fra før av et godt samarbeid gjennom å møtes jevnlig til kommuneoverlegeforum på Sortland, og kjenner hverandre godt. Samfunnsmedisinere i Norge har ofte kombinasjonsstillinger. Vi har, avhengig av størrelsen på kommunen og kommunens vilje til å se viktigheten av samfunnsmedisin, alt fra 20 % til 100 % stilling som kommuneoverleger.

Må benytte hverandres styrker og svakheter

Kommuneoverlegen skal være kommunens medisinskfaglige rådgiver og bistå kommunen i planleggingen slik at det medisinskfaglige perspektivet ivaretas. Smittevernet er til daglig en liten del av jobben, som går jevnt og trutt. Men så kommer det fra tid til annen noe mer, om det er fugl, svin eller Sars. Denne gangen er det SARS. Et koronavirus som smitter lett, som gir alvorlig sykdom hos mange og dreper. Når da kommuneoverlegene, med sine variasjoner av stillinger og erfaring skal bekjempe dette, da må vi benytte hverandres styrker og svakheter. Heldigvis hadde vi dette etablert i Lofoten og Vesterålen. Og når det første tilfellet kom i Tromsø begynte vi å diskutere på hvilket tidspunkt vi skulle innføre de ulike drastiske tiltakene vi hadde til rådighet, men «slapp» å innføre de selv.

Stort behov for informasjon

Med de ulike stillingsstørrelser og kombinasjonsstillinger vi hadde som utgangspunkt skulle vi da, som ministerne sto å sa på pressekonferansene, være tilgjengelig. – Ta kontakt med lokal smittevernmyndighet, sa de. Og de fleste av oss gjorde oss tilgjengelige. Innbyggerne hadde ekstremt behov for informasjon. Selv om Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og media egentlig gjorde en kjempeinnsats med å få ut informasjon, ble de hyppige endringene, usikkerheten og frykten for å gjøre feil til at «alle» ville ha en godkjenning, en aksept, en bekreftelse på at det akkurat det de gjorde var rett i forhold til smittevernreglene. Og mange ønsket å bidra med å varsle om kritikkverdige forhold, om folk som hadde vært på reise her og der, som ikke holdt avstand, at det var så fullt på kjøpesenteret og på kafeen.

16-18 timers arbeidsdag

Kommuneoverlegens stillingsstørrelse økte, gjerne uten noen form for kompensasjon, eller sikring av hviletid til over 200 %. Arbeidstider på 16-18 timer i døgnet, hele uken, ble en realitet, og muligheten for å ivareta den andre delen av kombinasjonsstillingen en umulighet. Mange kommuner var likevel flinke til å kjøpe legene fri fra den andre delen av jobben, eller øke stillinger på kommuneoverlegesiden. Kommuneoverlegene (kan nok ikke snakke for alle) synes jo at jobben nå fikk en annen type spenning. Dette er jo faget vårt og samfunnsmedisinen blomstret i anseelse og anerkjennelse. Smittevern er et spennende og viktig fag med en større rekkevidde enn jeg kunne forestille meg før jeg ble samfunnsmedisiner.

Noen ganger er medisinen farligere enn sykdommen

Norge fikk utover våren ganske god kontroll på situasjonen og tilfellene med Covid-19 ble etter hvert færre og færre. Landet kunne begynne å åpne igjen, ikke uten protester og kritiske røster selvfølgelig. Men det er viktig å huske at samfunnsmedisin er ikke bare smittevern, Noen ganger kan medisinen være farligere enn sykdommen. Slitasjen på barna, foreldrene, ansatte i bedrifter på vei inn i konkurs, permitterte med usikker økonomisk fremtid ble etter hvert stor. Man risikerte at dette kunne få større negativ effekt på folkehelsen enn Covid-19. Slike tiltak som ble gjennomført i vår kunne ikke fortsette i for lang tid.

Tiltakene lokalt måtte sikre tillit

Åpningen skapte selvfølgelig sine utfordringer, for kommunene, for samfunsmedisinerne og for legevaktene. Muligheten for at smittede kunne forflytte seg til kommuner med lite smitte, og skape lokale store utbrudd gjorde at beredskap for å håndtere dette må ivaretas. Tiltak for å forhindre at smittede møter ubeskyttet helsepersonell måtte på plass. I Lofoten ble ikke besøkstallene som de ellers ville vært, men befolkningstallet økte betydelig, og reiselivet og utelivsbransjens behov for bistand til å håndtere smittevern ble enormt. I tillegg måtte alle bekymrede innbyggere beroliges og tiltakene måtte ha et slikt perspektiv at befolkningen hadde tillit til kommunes håndtering.

Kommunene må beholde beredskapen

Så langt har det, overraskende nok, gått veldig bra for Nordland sin del. Lofoten har hatt noen lokale utbrudd, som man raskt har fått kontroll på. Og slik vil det nok også fortsette, med spredte tilfeller der man må gjøre større eller mindre tiltak for å stanse utbruddet for denne gang. Derfor er det viktigere enn noen gang at kommunene beholder beredskapen som skal til for å håndtere dette, selv om det ikke passer kommuneøkonomien særlig godt.

Del gjerne!

Legg igjen en kommentar!

Les mer?