– Vi må sikre oss at det mest elementære er i orden ved beslutningsdyktighet, gjennomslagskraft og tiltak som igjen vil gjenopprette tillit. Da kan vi bli sterk i trua igjen skriver Gjertrud Krokaa, fyklesleder for Norsk fykepleierforbund Nordland.

Med hua i handa…..

Regjeringen sentraliserer og fusjonerer, effektiviserer og på godt blått vis fokuseres det på økonomi og budsjett. Gjerne uten prosess og dialog med fagfolk og tillitsvalgte. Vi har ikke råd til å se på behovet og bemanne med den kompetansen som trengs, men samtidig brukes det milliarder på innleie, både blant egne og private bedrifter.

Annonse for Norsk håndsprit

«Vi levde med hua i handa men hadde så sterk ei tru…». Strofer fra Nordnorsk julesalme av Trygve Hoff, kjent og kjær og for folk i nord, og kanskje mer betegnende for folk i nord enn bare historie. Nordland med sin ville og vakre natur, majestetiske fjell og dype fjorder som har livnært folk i generasjoner. Turistene strømmer til, både for å nyte eksotisk natur, kultur og historie, men også for å oppleve den nordnorske folkesjela med sitt trauste «Vi står hain a, i stilla og storm», sin gjestfrihet og fargerike og tydelige språk. Ja, en tur på blikkstille hav under midnattssolen en vakker sommernatt kan lokke frem tårene hos noen og enhver.

44 kommuner skal levere faglig forsvarlige tjenester

Det er det andre ting som også kan. For folk her skal leve et hverdagsliv. De skal ha et arbeide, ungene skal gå i barnehage og i skole. Vi skal ha et helsetilbud til befolkningen, i kommunene og i sykehusene. I Nordland har vi 44 kommuner og seks sykehus som skal sørge for at det leveres faglig forsvarlige tjenester som ivaretar pasientsikkerhet og kvalitet.  Det kommer ikke av seg selv. Vi trenger leger, legespesialister, sykepleiere, helsesøstre, jordmødre og spesialsykepleiere, og her ligger utfordringen.   

Arbeidsbelastningen og ansvaret er blitt for stort

Vi klarer nemlig ikke å skaffe den kompetansen vi trenger for å ivareta lovpålagte tjenester på faglig forsvarlig vis. I Nordland alene står 600 sykepleierstillinger ledig. Arbeidsgivere sliter med å rekruttere, på tross av forlokkende rekrutteringstilskudd. De sliter også i økende grad med å beholde den bemanningen de har. 15 % av Norsk sykepleierforbunds medlemmer svarte nylig på en undersøkelse at de vurderer å forlate yrket.  Begrunnelse? Arbeidsbelastningen og ansvaret er blitt for stort. Gjennomsnittlig pensjonalder for sykepleiere er 56,7 år, 10 000 sykepleiere i Norge arbeider i yrker utenfor helsevesenet, og innen de neste 6-10 årene er staben av anestesi, intensiv og operasjonssykepleiere halvert.  

Mangel på sykepleiere betyr utsatte operasjoner og mindre oppfølging

For folk er dette tall som manifesterer seg når operasjoner må utsettes, ferdigbehandlede pasienter får ikke den oppfølgingen de har krav på fordi kommunene er marginalt bemannet med nødvendig kompetanse. Gamlemor lider av stort vekttap, fall, infeksjoner, feilmedisinering, manglende observasjoner som fører til forlengelse av smerte og lidelse, sammensatte diagnoser som hver i sær ikke kan følges opp fordi det ikke er kapasitet til det er eksempler på forhøyet risiko og komplikasjoner som direkte følge av mangel på nøkkelpersonell. Og så kommer de alvorlige «hendelsene» som man liker å kalle det. Det betyr i verste fall død.

Skriver avvik i bøtter og spann

Hva gjør vi? Jo vi skriver avvik og varsler i bøtter og spann. Vi roper høyt og kjemper bravt for å nå ører som har makt og mulighet til å rette opp forholdene. Vi har vært så sterk i trua og trodde vi skulle bli lyttet til. Så oppdaget vi at vi stod med hua i handa, mens forklaringene og festtalene ingen ende ville ta. For hva skjedde? I kommunehelsetjenesten har man tenkt som så at når vi har for lite folk, må de presses hardere. Lengre vakter, helt opp i 14 timer, flere ubekvemsvakter og mere helg. At det er belastende å stå alene som sykepleier med ansvaret for 80-100 pasienter på en nattevakt, løses ved lottospill, dvs. at man satser på å unngå at noen blir akutt syke, eller samtidsproblematikk ved at flere blir akutt syke.

Vaktlegen må ordne opp

Man leier inn stadig flere ufaglærte som etter kort opplæring, hvis de overhodet får det, blir satt til oppgaver de ikke har forutsetning for å løse, mens vaktlege skal ordne opp i det hele når det oppstår problemer. Gjerne en vaktlege som i forveien har ansvaret for flere kommuner og med en arbeidsbelastning de færreste har oversikt over. Historiene om uverdige forhold er ikke få, og samtidig lukkes avvik fortløpende i samme hastighet og med samme engasjement som når man legger sardiner på boks på rullebånd. På Haukeland sykehus ble det skrevet 143 avvik på akuttmottaket, men først når en mann døde ble det tatt affære. Er det slik vi skal ha det?

Fokus på økonomi og budsjett uten prosess og dialog

Regjeringen sentraliserer og fusjonerer, effektiviserer og på godt blått vis fokuseres det på økonomi og budsjett. Gjerne uten prosess og dialog med fagfolk og tillitsvalgte. Vi har ikke råd til å se på behovet og bemanne med den kompetansen som trengs, men samtidig brukes det milliarder på innleie, både blant egne og private bedrifter. Helgelandssykehuset , avd. Sandnessjøen, brukte 33 millioner på innleie i fjor. For Mosjøen og Rana beløp det seg til henholdsvis 32 og 78 millioner, og for Nordlandssykehuset 68 millioner. Kommunene i Norge brukte i samme periode over 1 milliard på innleie. Innleie av hovedsakelig leger, legespesialister og sykepleiere.

Desentraliserte sykepleierstudier rekrutterer

Nord Universitet ønsker å legge ned studiesteder og redusere fra 7 til 2 for sykepleiestudiet, på tross av sterke protester fra politisk hold, fagorganisasjoner og arbeidsgivere. Protestene har sitt opphav i at det er desentraliserte studier som rekrutterer sykepleiere, og at universitetet har et samfunnsansvar for å utdanne til yrker det er skrikende behov for. For distriktene vil konsekvensene  bli en katastrofe vi ennå bare aner konturene av.

Stadig mer makt på toppen

Og så til den ledelsen vi har festet sånn lit til. De som skulle lytte til fagfolk som vet hvor skoen trykker og ta affære. Ordne opp. De som vi hadde sånn tro på. Nå ser vi avdelingsledere som er dypt frustrerte over den nesten umulige kampen for å få hullete vaktlister til å gå opp, ivareta personell og pasienter, mens det på toppen sitter en elite som blir stadig mer omfangsrik og med stadig mere makt. Lønn for strevet får de også. En solid sådan, mens ansatte på gulvet forhandler og jobber ekstravakter i fleng for å få råd til husleien. Byråkrati og nye administrative oppgaver produseres fortløpende, mens det blir stadig mindre tid til det pasientnære.

Flere kvalitetssystemer og økende antall uverdige historier

Kritikk nedenfra og ut er fraværende, den forsvinner på veien som dugg for solen. Det kan nesten se ut som hovedoppgaven er å bortforklare elendigheten, trykke de gode historiene på glanset papir og sørge for at alt som knirker i maskineriet feies under gulvteppet og etterlater en tilsynelatende flott overflate. Det er påtagelig at det mens det utvikles stadig flere kvalitetssystemer og indikatorer, øker antallet uverdige historier om pasientopplevelser vi ikke unner noen.

På tide å legge hua fra oss

Og så står vi der da. Vi har ropt i stormen og kjempet for vårt og våre, men når vinden løyer er alt som før, og vi står der med hua i handa.

Kanskje er det på tide at vi legger hua fra oss, bretter opp armene og krever. Krever at folk blir ivaretatt og får de tjenestene de har krav på. Krever at fagfolk blir lyttet til, og verdighet og kvalitet i helsetjenestene blir annet enn festtaler. Krever at offentlige midler brukes der behovet er størst, og at velferd ikke skal defineres av de få, men av de mange. For kvalitet er ikke dyrt. En god grunnbemanning, høy kompetanse, levelige arbeidsforhold og et overordnet tilsynssystem som fungerer er en fantastisk investering for fremtiden som vil gavne oss alle. Redusert sykefravær, mindre vikarbruk, enklere rekruttering og å beholde nøkkelpersonell er eksempler på reduserte utgifter som samtidig ville resultert i en helt annen kvalitet på de tjenestene vi tilbyr pasientene. Det er merkelig at når bilen skal repareres er det en selvsagt ting at må settes kompetente fagfolk til jobben, men når det er mennesker det handler om er vi villige til å gå betydelig ned på kravene.

Det trenges en hovedrengjøring

Jeg er klar over at jeg kan oppfattes som negativ, men jeg opplever at det å sette fingeren på virkeligheten er det motsatte. Uten å se rotet er det ingen mulighet til å rydde opp, og jeg tror med handa på hjertet jeg kan si at rotet begynner å bli uoverskuelig. Det trengs en hovedrengjøring.

Det blir stadig færre til å ro båten, og det er begrenset hvor lenge man kan ro for utmattelsen får overtaket. Hvis vi fortsetter slik, driver vi til havs, og hva da? Forskning, utvikling, teknologi og innovasjon er nødvendig, men vi må ikke glemme det grunnleggende i et samfunn. Folk trenger arbeid, og barnehager, skoler og helsetjenester må fungere i den grad at det skaper trygghet både nå og i fremtiden. Sysselsetting og ansatte er Norges viktigste ressurs, det er grunnlaget for å opprettholde et bærekraftig velferdssamfunn og et absolutt must for å opprettholde bosetting i distriktene. Vi kan ikke bygge hus uten grunnmur. Vi må sikre oss at det mest elementære er i orden ved beslutningsdyktighet, gjennomslagskraft og tiltak som igjen vil gjenopprette tillit. Da kan vi bli sterk i trua igjen.             

Del gjerne!

Legg igjen en kommentar!

Les mer?