– En doktor bør ikke sitte i et elfenbenstårn distansert fra menneskene man er satt til å hjelpe og ansvarliggjøre, mener Anders Stave, fastlege på Andenes. Foto: Kristin Folsland Olsen

Med fingeren på pulsen til Andøyværingen

Ved Nordlands nordligste legekontor, utposten ytterst i havgapet med to timers kjøretur til nærmeste sykehus - hvis veiene er åpne - får en virkelig finslipt ferdighetene som doktor i førstelinjetjenesten.

Selv etter flere år som legevaktslege fører lyden av alarmen til støt av adrenalin fra ellers avbalanserte binyrer. Hvem gjelder det denne gangen? Adrenalinet gir en kontrastfylt følelse av spenning og frykt. Et oppdrag jeg husker godt var da jeg ble med redningsskøyta ut til en båt der innringeren hadde gitt 113 grunn til å mistenke alvorlig sykdom. Folkene på redningsskøyta tok imot meg på en rolig, men bestemt måte. Havet var deres hjem og livsblod, og jeg var ikke båtvant – noe jeg mistenker at kapteinen på redningsskøyta kunne lukte på lang avstand. Snakk om nybegynnerfeil å glemme Afipranboksen på innerlomma!

Ord vektes forsiktig til sjøs

Kapteinen sto stødig bak sitt kontrollpanel, som om han hadde stått der hele livet. Han vaiet i takt med havet på samme måte som et tusenårstre vaier i takt med vinden. Under et oppdrag vektes ord forsiktig ettersom støy reduserer oppmerksomheten. Det passet meg godt ettersom jeg er ingen tilhenger av småprat i slike situasjoner. Den kraftige motoren på den relativt lille båten ruset i gang, og før jeg visste ordet av det var vi ute av den store havna på Andenes og kuttet gjennom tungsjøen utenfor molokomplekset.

Vi nærmet ossbåten, som lå og vaket i horisonten – i bølgedalene forsvant den, og i bølgetoppene berørte den himmelen igjen. Kanskje var det slik for pasienten også? Svevende en plass mellom livet og det store ukjente? Jeg tok på meg redningsvesten og gikk ut av styrhuset. Mens kapteinen manøvrerte rolig og forsiktig mot båten, forsøkte jeg å beregne hoppet over til båten. Jeg tok sats, men ble brått dratt tilbake av en bjørnesterk arm. «E du blitt tuillat, doktor?”, spurte redningsmannen som dro meg tilbake.

Akkurat da skilte havet de to båtene fra hverandre, før de smalt nådeløst sammen igjen. ”Har du ikke sett noen piratfilmer? Man entrer aldri en annen båt hoppende. Du beregner enten slik at du bare går rolig over ripa, eller border svingende fra et tau med en sabel i kjeften!” Redningsmannen var lite imponert over meg. Men pasienten overlevde. Noe gjorde jeg saktens rett.

Mørk sky over øya

Kanskje er denne pasienthistorien en god metafor på det som skjer i Andøy kommune nå. Vi må hoppe over fra en båt, Forsvaret, til en ny båt – uten å falle i havet. Det er ikke til å skyve under teppet at det i de senere år har hengt en mørk sky over øya, plassert der av staten i 2016. Siden da har Andøy mistet cirka 350 innbyggere og mange statlige arbeidsplasser. Folketallet er allerede på det nivået PWC (konsulentfirma innleid av staten) anslo man skulle nå i 2028 som følge av nedleggelsen. Regjeringen bommet også med en null i et av de samfunnsøkonomiske regnestykkene som lå til grunn for å vrake Andøya som militær flybase. De mente Forsvaret handlet lokalt for 1,9 millioner kroner, mens det reelle tallet var nærmere 19 millioner. Men som kjent; når en politisk avgjørelse allerede er tatt så kan man ikke risikere å tape ansikt ved å sette en fot i bakken og revurdere saken.

Bedre med kald kaffe, kald torsk enn kalde ord

Mange har derfor følt et direkte svik fra staten. Blant annet ble den lille bygda Haugnes på den nydelige nordøstspissen av øya ofret til fordel for Forsvaret. Og hva får man igjen for sine oppofrelser over mange tiår i tjeneste for Norge og NATO? I merknadene til vedtaket om å legge ned Andøya flystasjon, skriver Stortinget at det må gjøres en «ekstraordinær statlig innsats» for Andøy. Hva disse tre ordene betyr er det ennå mange som grubler på. Kald kaffe og kald torsk kan gå an, men kalde ord tåler vi ikke. Vi venter ennå i ekstraordinær spenning.

Som journalist Fredrik Sørensen skrev det:
– Innbyggerne i Andøy sutrer ikke, og de er ikke dårlige tapere. Men de forventer – med rette – at et stortingsvedtak som de to tradisjonelle styringspartiene i landet står bak, blir fulgt opp. Og er det ikke lenger praktisk mulig å følge opp vedtaket, så forventer andværingene at de samme partiene erkjenner det. At de tar konsekvensene av det, og justerer kursen.

Min finger er på pulsen til Andøværingen

 Andøysamfunnet står i en spagat mellom to båter, og er avhengig av en kursendring. Vi kan ikke snu dette alene. Allerede kuttes det i tjenestetilbud, og kuttforslagene faller som surt regn for tida; alt fra helsestasjonen til hjemmesykepleien.

En god og erfaren kollega hadde sågar en frykt for en selvmordsbølge. Jeg kan ikke si at jeg delte denne bekymringen i særlig grad. Som oppvokst på denne øya føler jeg at min finger er på pulsen til Andværingen. Og den har bare slått sterkere de seneste årene med nye ideer for hvert pulsslag; fra arkitektur i verdensklasse med «The Whale», til fremtidsrettet entreprenørskap med «Andfjord Salmon» og «Andøya Space Center». Andværingen er renskurt av regn og vind, sterk som Gammelmoloen på Andenes. En befolkning med pågangsmot og optimisme. Det viktigste her ute er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. En eldre fisker mente at vi Andøyværinger har mye til felles med de gamle greske stoikerne; vi har loddet fortvilelsens dyp, og funnet ut at det ikke er bunnløst. Og hvis vi kunne leve av naturskjønnhet så ville vi vært søkkrike og stappmette.

Veksler mellom legefrakken, våtdrakten og trenerjakken

Hvordan finner jeg så meg selv oppi alt dette? Blant annet ved å ha mulighet til å bølgesurfe i lunsjen eller etter jobb. Det er hvile i aktivitet, og aktivitet i hvile. Kall det mindfullness, om du vil. Havet er min katedral og en plass jeg finner hvile for spente nerver etter en dag med 33 regningskort. Det er så mye alvor i livet, og gleden av Naturen er en motvekt.

Det er viktig å ha noen interesser utenfor jobben, og det er lov å ha flere sider. For min del veksler jeg raskt mellom legefrakken, våtdrakten og trenerjakken på eldstesønnens fotballtreninger. Ved å vise at man er et helt menneske så får man ofte mer tillit, og tillit er selve grunnmuren i denne jobben. En doktor bør ikke sitte i et elfenbenstårn distansert fra menneskene man er satt til å hjelpe og ansvarliggjøre. Nå som vi går inn i 2021 må vi ta med oss også det positive fra 2020; måten vi har klart å raskt omstille oss, dugnadsånden, utholdenheten. Jeg har tro på at 2021 blir et godt år, også for Andøy. Nå som vi skal over i en ny båt må vi huske Laurence Peters ord: «Du kan ikke krysse havet bare ved å stå og stirre på vannet.

Del gjerne!

4 kommentarer til “Med fingeren på pulsen til Andøyværingen

  • Bjørnar Sellevold

    Vi har en sprek, kunnskapsrik og omsorgsfull lege! Det er galematias å legge ned Andøya flystasjon, som vil ødelegge/skade en kommune langt ute i havet. Hvorfor ser ikke politikerne dette?

  • Anette

    Fantastisk skrevet Anders. Vi e så sinnsykt heldig å ha dæ og alle de andre over gjennomsnittet flinke legene her på Ainnes.

  • Bjørnar Berg

    Men evner beslutningstakeran å både lese, forstå og se konsekvenser av politisk tikktakkeri og prestisje …eller vender de bare ryggen til og sier «uflaks for Andøya» og satser på at proletarenes hukommelse er på nivå med en lobotomert sau…si dèt !

  • Ole Bernt Skarstein

    Veldig godt skrevet! Har fulgt den politiske prosessen rundt nedleggelsen av Andøya flystasjon med vantro og sinne, og stor respekt for BAF.

  • Legg igjen en kommentar!

    Les mer?