Må vi begynne å snakke om ulikhet? 

SKDE har, når gynekologiatlaset nå er publisert, laget 7 helseatlas. Her sammenliknes befolkningens bruk av helsetjenester mellom ulike geografiske områder. Kunnskapen fra det enkelte atlas er betydningsfull, men kanskje like viktig er generelle trekk ved funn og utvikling som det er særlig grunn til å rette søkelyset mot.  

Bidrar variasjonsbegrepet til å «normalisere» ulikhet? 

Samtlige atlas viser at det på enkelte fagområder er for stor og faglig ubegrunnet variasjon i forbruk av tjenester. Dette er viktig kunnskap på minst to måter. Det handler om hvordan vi gir enkeltpasienter og befolkningen, med samme tilstand, tilgang til tjenester som gir en likeverdig sjanse for et godt behandlingsresultat. På overordnet nivå viser det også hvordan de regionale helseforetakene, på vegne av samfunnet, oppfyller sitt sørge for ansvar. Dette er informasjon det vil bli større og større oppmerksomhet om. Spørsmålet er om vi bør begynne å bruke ordet ulikhet på områder hvor variasjonen er svært stor og ubegrunnet. Det er mulig at variasjonsbegrepet i for stor grad bidrar til å «normalisere» ulikhet og tilsløre forskjeller som ikke skal være der. Det kan ikke være hensikten. 

Påvirker organisering hva folk får tilbud om? 

Det andre jeg synes det er grunn til å stille spørsmål ved er om måten vi organiserer tjenesten på, påvirker hvilke tjenester befolkningen får tilbud om. I gynekologiatlaset ser vi at det er store forskjeller i bruk av samme prosedyre mellom avtalespesialister og sykehus. Hva kan være grunnen til dette når anbefalingene for faglig praksis er like? Må vi stille spørsmål om kombinasjonen av takstsystem og organisering fører til økt bruk av visse prosedyrer som det er faglig diskusjon om begrunnelsen for? Samme symptomer skal i prinsippet få samme diagnostikk og behandling, uavhengig av hvor tjenesten utføres. Gir atlasene indikasjon om ulik praksis, som ikke er begrunnet i pasientens tilstand, må dette vies større oppmerksomhet. Det gjelder både i vår faglige oppfølging og i myndighetenes organisering av rammebetingelsene for virksomheten.  

Fagmiljøene må beherske beste praksis 

Helseatlasene gir oss på noen områder kunnskap om hvilke teknikker som brukes eksempelvis ved operative inngrep. Det er kjent at det i sykehus, som i andre virksomheter, er ulike kulturer, «slik gjør vi det hos oss». Som eksempel kan her nevnes at åpen kirurgi fortsatt brukes ved fjerning av livmor, selv om endoskopisk teknikk er anbefalt og ulempen for pasienten er større ved åpen operasjon. Kan vi fortsette å ha det slik? Må det ikke være et krav til fagmiljøene at de skal ha medarbeidere som kan den anbefalte teknikken og at det er denne som brukes i hovedsak? Hvordan skal vi håndtere kunnskap om at befolkningen får behandling med teknikker som ikke er i tråd med hva som er beste praksis? 

Gjør kloke valg 

Endring av faglig praksis og kultur tar tid, for lang tid noen ganger. Legeforeningens kampanje Gjør kloke valg er et viktig faglig initiativ som bidrar til å redusere variasjon. Formålet med kampanjen er å hindre overforbruk ved å oppmuntre klinikere og pasienter til å velge trygge og gode helsetjenester. Tjenestene skal være kunnskapsbasert og dokumentert at de nytter, at det ikke er duplikat av andre tester som er utført, at de ikke påfører skade og at de virkelig er nødvendig. Kampanjen vil på sikt bidra til mindre variasjon og til bedre prioritering. Arbeidet har vår fulle støtte.  

Den kunnskapsbaserte medisinen styrkes 

Spesialistforeningene gjør et svært fortjenestefullt arbeid ved å lage veiledere som baseres på tilgjengelig kunnskap. Slik styrkes den kunnskapsbaserte medisinens rolle som fundament for faglig virksomhet, samtidig som autonomien til å velge, «slik gjør vi det hos oss» svekkes. Så ser vi at selv om anbefalingene er laget av fagfolkene selv, så implementeres de ikke over alt og det tar tid. Derfor må det flere initiativ til. Organisering av sykehus og fagmiljø i forpliktende faglige nettverk er et viktig tema i siste nasjonal helse- og sykehusplan og et grep som kan skape forbedring. Da bringes kunnskap fra ulike miljø inn i diskusjonen og forutsetningene for harmonisering av praksis styrkes. Dette må kombineres med et tydeligere lederskap på faglig nivå og en oppfølging fra de regionale helseforetakenes side når vi får kunnskap om at beste praksis ikke følges.

Del gjerne!

Legg igjen en kommentar!

Les mer?