Det er desember. Og vi har hjemme hos oss et hardt program som skal gjennomføres. Når man er en familie på seks og alle har sin favorittjulekake så blir det fort minst sju slag. Så er det annen mat, rulle og sylte og eggesalat. Og druesalat og sursild og kryddersild.
Alle har gjort sitt. Det blir ikke krumkaker uten at eldste datter steker. Det blir ikke ordentlig pyntet før nest eldste har satt Luciatoget på plass i vinduskarmen. Den nest minste har laget både risboller og plassert ut julepynt og den aller minste har hjulpet til på sitt vis.
Sammen tråkler vi det hele sammen og på julaften er det jul. Noe gikk ikke helt etter boka, men vi kom oss dit.
Litt sånn er det på jobb også. Vi har alle våre egenskaper. Og når vi jobber sammen så kommer vi dit vi skal.
Som fastlege så sitter man gjerne alene på kontoret og tar avgjørelser. Og man føler seg litt ensom og forlatt. Men det er så mange rundt som også gjør sitt for at pasienten får det han skal og fortjener.
Uten hjelpepersonellet ville timeboka raknet etter to dager, de svarer på hundrevis av spørsmål jeg ellers ville ha måttet svare på.
Jeg endrer på doser og medisiner, men uten farmasøyter på apoteket og hjemmesykepleien ville pasientene ikke fått medisinene jeg ordinerer.
På sykehjemmet er det en haug av mennesker som er forlengede armer og øyne og ører. Som steller og observerer og rapporterer. Og gir behandling.
Psykisk helse snakker og hjelper og er en støtte, ikke bare for pasientene, men også for en sliten fastlege i julestria. NAV. Man kan si mye om systemene til NAV, men folkene er gode. Veldig gode. Og sammen finner vi løsninger.
Fysioterapeuter. Som mye bedre enn meg finner det betente senefestet. Jordmødre, som er fantastisk flinke med mine gravide pasienter.
Helsesøstre. Som er en fantastisk potet. De kan alt. Og gjør alt. Og sier aldri nei.
Ruskonsulenten, som sparer meg for utallige timer med jobb.
Miljøterapitjenesten som er så glade i brukerne sine.
Ambulansetjenesten, AMK, legevaktformidlingen og de som står i mottak på sykehuset. De som leser mine henvisninger og tar i mot pasinene i andre enden. Og som sender dem tilbake med gode råd på veien.
Som med julekortutsendelsen så har jeg sikkert nå glemt noen. Men poenget mitt er: vi gjør hverandre gode, vi samarbeider til det beste for pasienten som tross alt er den vi er der for å hjelpe. Og sammen får vi det til.
Så da kan julefreden senke seg. Noen har vakt og jobber. Slik er det, og slik må det være, men de får fri en annen jul. Denne julen er jeg heldig. Jeg har fri både julehelg og nyttårshelg.
Og med dette sender jeg mine ønsker om en god jul og et godt nytt år til alle som gjør livet på fastlegekontoret litt lettere. Måtte vi klare å gjøre en like god innsats neste år!