Men spørsmålet «hva følte du?» er egentlig ikke noe dumt spørsmål. Det er et åpent spørsmål, og det krever mer enn et ja/nei-svar. Spørsmålet tar sikte på å få intervjuobjektet til å sette noen ord på tanker slik som glede, mestring, triumf og lykkefølelse eller eventuelt det motsatte – sorg, skuffelse, mislykkethet og nederlag.
Leger og idrettsutøvere har mye til felles. Begge grupper har jobbet lenge og iherdig for å komme dit de er, enten det er lang trening innen en idrettsgren eller ved lange studieår som medisinerstudent. Begge grupper ønsker å lykkes; for idrettsutøveren er det snakk om å prestere, sette rekorder, vinne medaljer, utøve en idrett til det ypperste. For legene er det snakk om å kunne bidra til god forskning, utøve god ledelse, gi god undervisning av helsepersonell og ikke minst gi god pasientbehandling.
Leger har etiske retningslinjer å følge, i Etiske regler for leger vedtatt av Legeforeningen i 1961 med endringer gjort senest i 2015 [2] framkommer det bl.a. i §1 at «En lege skal verne menneskets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste. Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den.»
Leger kommer i blant opp i situasjoner som er vanskelige å håndtere. Vi kan opplever at den optimale behandlingen for pasienten vi har foran oss ikke er tilgjengelig, vi kan settes i økonomisk klemme der vi må gjøre vanskelige prioriteringer, vi kan også ha feilbehandlet en pasient med uheldige konsekvenser for pasienten. Det er ikke alltid lett å sitte i legerollen i slike situasjoner. Hadde vi da blitt spurt hva vi føler, kunne det kommet mange spennende svar. Men dette spørsmålet synes dessverre å være reservert for idrettsutøvere.
En lege jeg gjerne skulle ha stilt dette spørsmålet er dr. Gustav Müller. Jeg vet ikke når han ble født eller hvor han kom fra. Det jeg vet er at han tjenestegjorde for det tyske militæret under andre verdenskrig i Kirkenes i 1943. Hans tittel var Stabsarzt/Standortarzt. Det er skrevet mye om de tyske soldatene som sloss for Nazi-Tyskland i Kirkenes og på Litsa-fronten under krigen. Det å være utplassert i Finnmark var av mange beskrevet som helvete på jord. Sommerens myggplager ble avløst av vinterens arktiske mørke og kulde; ikke et sted der man ønsket å tilbringe tida i skyttergraver i konstant fare for å bli beskutt og drept. Om legene hadde det noe bedre enn de menige soldatene vet jeg ikke, men trolig hadde de en noe mer tilbaketrukket plassering og kunne utøve sin legegjerning overfor skadde soldater et stykke unna fronten og med bekvemmeligheter bedre enn det man fant i skyttergraver.
Seinsommeren 1943 var spesiell i Finnmark. Tyskerne hadde fått tips om at det rundt i fylket trolig lå flere etterretningsgrupper, såkalte partisangrupper, som var under sovjetisk kommando og som rapporterte til Murmansk om tysk aktivitet[3]. Slik etterretning kunne få som konsekvens at Sovjetunionen kunne bombe flyplasser, drivstofflagre og ammunisjonslagre eller sende ubåter etter tyske konvoier med utstyr på vei mot Litsafronten. Tyskerne iverksatte sommeren 1943 et grundig søk i Finnmark og Nord-Troms, noe som medførte at partisangruppene som da lå i Persfjord, Syltefjord, Berlevåg og på Arnøya ble oppdaget. Samtlige partisaner som deltok i disse gruppene ble enten drept i kamp eller arrestert seinsommeren 1943. Partisanenes hjelpere, dvs lokalbefolkningen som hadde bistått disse gruppene med mat, klær og informasjon, ble også arrestert. Disse arrestasjonene endte vanligvis med at kvinnene ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland mens mennene ble skutt, vel å merke etter at all mulig informasjon var pint ut av dem først.
Den eneste partisangruppa som kom seg unna i live høsten 1943 var gruppa som lå i Gallok – vest for Kirkenes. De tre nordmennene som hadde ligget i Gallok forlot området i september 1943, begav seg østover til fots og kom seg helskinnet tilbake til Sovjetunionen. Det gikk imidlertid hardt utover gruppas sivile hjelpere. I forskjellige avhør var informasjon om gruppa i Gallok lekket til Gestapo. Den 1. desember 1943 stod derfor ti nordmenn tiltalt for å ha hjulpet de tre partisanene som lå i Gallok.
Syv av de tiltalte fikk tukthusstraff i Tyskland. For de siste tre gikk det verre, de ble alle dømt til døden. De tre var Arne Mathias Pedersen fra Bugøyfjord, Frans Osvald Wærriø fra Kirkenes og Håkon Einar Berg Pettersen fra Kirkenes.
Dødsstraffen skulle fullbyrdes allerede to dager etter at dommen var falt. Det var et forrykende snøvær i Kirkenes den 3. desember 1943. Fem offiserer fra den tyske okkupasjonsmakten var til stede på Langøra like utenfor Kirkenes denne morgenen, én av disse var Stabsarzt/Standortarzt dr. Gustav Müller.
De tre som var dømt for spionasje til fordel for en fremmed stat ble stilt opp kl 10.08. De ble alle spurt om de ønsket å si noe før de skulle henrettes, men ingen av dem hadde noe å meddele.
Kl 10.13 falt skuddene.
Dr Gustav Müller gikk så fram og kunne erklære de tre for døde hhv kl 10.13.30, kl 10.14 og kl 10.14.30.
Som sagt vet jeg fint lite om dr. Müller. Var han frivillig i Kirkenes eller var det vernepliktig arbeid og tvangsutplassering i nord? Hva han synes om å delta som militærlege i Kirkenes vet jeg ikke. Jeg skulle likevel gjerne kunnet gå opp til kollega Müller og spurt: -Hva følte du nå, dr. Müller? Var det dette du utdannet deg til? Følte du at du i dag oppfylte du de idealene du hadde da du begynte på medisinstudiet? Hvordan føltes det å delta på en henrettelse av krigsfanger? Føler du at du i dag har jobbet etter de etiske reglene som leger skal jobbe etter? Føler du deg stolt? Hvordan har du det egentlig i dag, dr. Müller?
Hva dr. Müller ville ha svart er det ikke godt å vite. Kanskje han var pålagt å stille opp. Kanskje syntes han dette var en bestialsk gjerning som han gjerne skulle ha vært foruten. Vi vil aldri få svaret på hva han følte. Kanskje det er like greit.
Den 25. oktober 2019 skal de tre nordmennene som ble
henrettet på Langøra ved Kirkenes; Arne Mathias Pedersen, Frans Osvald Wærriø
og Håkon Einar Berg Pettersen, få sitt minnesmerke i nærheten av retterstedet
der de tre ble skutt. Avdukingen av minnesmerket vil skje i forbindelse med markeringen
av at det er 75 år siden Øst-Finnmark ved hjelp av den Sovjetiske røde armé ble
frigjort fra tysk okkupasjon. Dr. Gustav Müllers navn vil ikke framkomme på
informasjonstavla som da vil settes opp på Langøra utenfor Kirkenes. Hans navn
vil – på lik linje med navnene på de andre tyske offiserene som deltok i
henrettelsen – bli forbigått i stillhet.
[1] Atle Nielsen. Hva følte du da? Gyldendal 2003.
[2] Etiske regler for leger. https://beta.legeforeningen.no/om-oss/Styrende-dokumenter/legeforeningens-lover-og-andre-organisatoriske-regler/etiske-regler-for-leger/
[3] Harald G. Sunde. I partisanenes fotspor. Beallječohkka Innovation 2018.