Når jeg søker på «helsefellesskap» på hjemmesidene til helseforetakene i nord og en del kommuner får jeg ingen relevante treff, men ved nærmere undersøkelser viser det seg at arbeidet med helsefellesskapene pågår i alle de overordnede samarbeidsutvalgene (OSO) i nord. Stemningen er konstruktiv – helsefellesskap kan være et skritt i riktig retning. Men det er også en fare for at det blir en ressurskrevende konstruksjon der potensialet forsvinner i byråkratiske øvelser.
Da samhandlingsreformen ble lansert var OSO og samhandlingsavtaler nyskapninger som skulle sikre kommunene innflytelse overfor helseforetakene. Hensikten var god, og det er skapt mye viktig samarbeid mellom nivåene de siste årene. Men OSO med underliggende samhandlingsstrukturer har vist seg å ikke føre til den likeverdigheten som var tenkt. I en fersk rapport fra Møreforskning beskrives følgende utfordringer med dagens system:
- Lav likeverdighet – helseforetaket setter agendaen
- Manglende beslutningskraft – ulikt nivå og antall representanter deltar fra partene
- Lav kontinuitet i oppmøte fra begge parter
- Utfordringer med overgangene mellom nivåene i samarbeidsstrukturen
I samme rapport fant de at 80% av deltakere fra helseforetaket oppfatter samarbeidsklimaet som godt, mens den tilsvarende andelen fra kommunenivået var 40%.
Hva skal til for at de nye helsefellesskapene kommer bedre ut enn dette?
Noen innspill:
Lokal og faglig forankring
I beskrivelsen av helsefellesskapene er det et gjennomgående ovenfra og ned-fokus. Nivå 1 (Partnerskapsmøtet) skal legge føringer for nivå 2 (Strategisk samarbeidsutvalg), og nivå 3 (de faglige samarbeidsutvalgene) skal jobbe med spesifikke tema etter føringer fra Strategisk samarbeidsutvalg.
I arbeidet med helsefellesskapene i helseforetakene og kommunene er det nå mye fokus på Partnerskapsmøtet og Strategisk samarbeidsutvalg. Det strategiske samarbeidsutvalget skal ifølge beskrivelsen omfatte hele helseforetaket. Dette må nødvendigvis bli ganske overordnet. Det daglige samarbeidet foregår mellom fagfolk rundt pasienten. Det er først og fremst på dette nivået at samhandling skapes og utvikles. Helsefellesskapene må derfor etablere en god struktur for det tredje nivået – faglige og lokale samarbeidsutvalg. Det er her de lokale og faglige tilpasningene må skje som skal sikre at helsefellesskapene blir noe annet og mer enn det vi har i dag.
Ulike helsefellesskap har ulik geografi, ulik kommunestruktur og ulik sykehusstruktur. Flere helseforetak har allerede i gammel ordning utviklet samhandlingsstrukturer som tar hensyn til dette. UNN er ett eksempel. I UNN er det etablert lokale samarbeidsutvalg i hvert lokalsykehusområde, og det er etablert et fastlegeråd med en deltaker fra hver kommuneregion samt en fra hver vertskommune for lokalsykehus. Disse utvalgene må utgjøre en del av grunnmuren i helsefellesskapstrukturen.
Jeg etterlyser en klar erkjennelse hos Helse Nord, helseforetakene, regionrådene og kommunene av at det er på det lokale og faglige nivået at samhandlingen skjer og må skje, og at det derfor er her man må hente grunnlaget for hva strategisk samarbeidsutvalg og partnerskapsmøtet skal fokusere på. Det krever en beskrivelse av hvordan det faglige og lokale nivået skal legge føringer for strategisk arbeid i helsefellesskapene.
Kommunene må satse
Det lokale samarbeidet og de lokale tilpasningene er avgjørende. Kommunehelsetjenesten er grunnmuren i helsevesenet. Uten en velfungerende førstelinjetjeneste kneler sykehusene. Men uten aktive kommuner som prioriterer tid, ressurser og folk til samarbeid og utvikling vil ikke helsefellesskapene bli noe bedre enn OSO. I etableringen av helsefellesskapene er det anbefalt at kommunene i nedslagsfeltet til et helseforetak går sammen om å etablere et interkommunalt samhandlingssekretariat. Dette er et godt forslag. Utfordringen for kommunene er å bli enige om hvordan et felles samhandlingssekretariat skal ivareta alle kommunenes interesser. Noen helseforetak og kommuner vil satse på å etablere ett felles sekretariat (f.eks. Helgelandssykehuset), andre vil fordele det på de ulike regionrådene eller på de ulike lokalsykehusområdene (se rapporten fra Møre og Romsdal). Sekretariatsfunksjonen blir en viktig arena, og i områder med stor uenighet mellom kommunene kan det fort bli en kilde til lite konstruktiv maktkamp. Denne utfordringen må ikke bagatelliseres. Sekretariatet må organiseres slik at alle kommunestemmene blir hørt.
Uansett: Det viktigste er at kommunene er villig til å bruke ressurser på dette. Uten vilje til å avsette ressurser (folk, tid, økonomi) blir muligheten til innflytelse tilsvarende mindre.
Fastlegene er nøkkelpersoner
Fastlegene er nøkkelpersoner i samarbeidet rundt pasientene. De er en del av kommunehelsetjenesten, men samtidig autonome i yrkesutøvelsen. De er i ulike grad integrert i den kommunale strukturen. Flere helseforetak har etablert egne fastlegeråd. Dette bør videreføres i den nye strukturen.
I helsefellesskap-systemet skal fastlegene også være representert på strategisk nivå og i partnerskapsmøtet. En av utfordringene er hvordan fastlegene skal integreres, hvem de skal representere og hvordan de skal kompenseres økonomisk. I det lange løp er det i kommunenes interesse at fastlegene er aktivt deltakende i utviklingen av helsetjenesten. Det betyr at en eller flere fastleger bør kunne bruke den kommunale bistillings-tiden (inntil 20%) til å være samhandlings-medarbeidere. Dette må i så fall legges inn i ‘Plan for legetjenesten’ i kommunene.
Samarbeid utenfor helseforetaksområdet
UNN og Nordlandssykehuset har lokalsykehusfunksjon for hhv Tromsø-området og Bodø/Salten. I tillegg har de foretaksovergripende ansvar for helsetilbudet til befolkningen i de helseforetakene som kun har lokalsykehus. Nordlandssykehuset har ansvar for noe av helsetilbudet til Helgeland. UNN har på noen områder ansvar for hele regionen. Det er så langt ikke laget noen struktur som ivaretar dialogen om dette viktige samarbeidet. En mulighet kan være at det etableres et nettverk eller et utvalg som består av representanter fra hvert helsefellesskap, som møtes et par ganger i året og ved behov for å diskutere samarbeid på tvers av helsefellesskapene.