Innenfor traumatologien er det bevist i store studier at to grep er særlig viktige for pasientens mortalitet og morbiditet; systematisk mottak når pasienten kommer til sykehus, og kort tid til ankomst sykehus der endelig behandling kan bli gitt.
For oss i Nord-Norge ligger mye av utfordringen innenfor traumatologien i logistikken rundt flytting av pasienter over store avstander for å nå traumesenter og endelig behandling. Skal pasienten overflyttes? Hvor skal pasienten? Hvordan skal vi få henne dit?
For at svaret på disse spørsmålene ikke skal variere avhengig av hvilket sykehus pasienten først kommer til, ble det i 2013 innført en kommunikasjonsprotokoll i Helse Nord for hardt skadde pasienter. Denne har tatt mål av seg å sikre rask og riktig kommunikasjon mellom akuttsykehus og traumesenter rundt pasienter med behov for overflytting, slik at unødvendige tidstyver som ventetid på fly, manglende legefølge og uklar destinasjon blir luket bort. Protokollen gir tydelige retningslinjer for hvilke vitalia eller skademekanismer som allerede ved primærmeldingen eller prehospital vurdering, skal føre til varsling av traumeleder ved UNN. Den gir også klare retningslinjer for intrahospital varsling av traumesenter.
I 2015 og i 2019 ble det skrevet to masteroppgaver av medisinstudenter ved Universitetet i Tromsø som retrospektivt gjennomgikk forløpet til alle de hardest skadde pasientene på Helgeland som ble overflyttet til Tromsø. I løpet av årene 2010-2011 og 2015-2017 omfattet dette 29 pasienter. Begge oppgavene analyserte tid fra skade til ankomst traumesenter og hvor lenge pasienten oppholdt seg på lokalsykehus før de ble sendt videre.
I Kine Dybos sin masteroppgave fra 2015 ble det regnet ut at median anslått transporttid direkte fra skadested til regionalt traumesenter i Tromsø teoretisk ville vært 3 timer og 32 minutter. Men med nordnorsk geografi og nordnorsk vær, og helikopter- og flyberedskap som ikke alltid er tilgjengelig når den trengs, fraktes i praksis så og si alle traumepasienter til nærmeste lokalsykehus med traumefunksjon. Direktetransport ville ført til en betydelig overtriage av pasienter fraktet til traumesenter. Direktetransport av potensielt ustabile pasienter vil i vår del av landsdelen gi uforholdsmessig lang reisevei før eventuelle stabiliserende tiltak kan gjøres, og livreddende tiltak kan i verste fall bli fatalt forsinket. Dermed er det riktig og viktig at lokalsykehus med traumefunksjon tar imot de aller, aller fleste av de hardt skadde i vår region.
I perioden 2010-2011 var median tid fra skade på Helgeland til ankomst UNN 8 timer og 15 minutter. Median tid brukt på lokalsykehuset var 5 timer og 8 minutter. I perioden 2015-2017, altså etter at kommunikasjonsprotokollen var innført, hadde liggetiden på lokalsykehuset gått ned til 4 timer og 27 minutter.
Masteroppgaven til Ragnvald Nikolaisen, som gjennomgikk pasienter fra perioden etter kommunikasjonsprotokollen ble innført, så også på sammenhengen mellom tid brukt på overflytting og korrekt bruk av kommunikasjonsprotokollen. Den korteste liggetiden på lokalsykehus fant han hos den pasienten der kommunikasjonsprotokollen ble fulgt fullstendig. Denne masteroppgaven intervjuet også traumeledere ved Helgelandssykehuset og UNN Tromsø. Intervjuene avdekket at årsaken til at kommunikasjonsprotokollen i såpass få tilfeller har blitt fulgt fullstendig, er at traumelederne ikke har god nok kjennskap til den. Dette gjelder både på akuttsykehusene og på traumesenteret.
Innføringen av kommunikasjonsprotokoll skulle føre til optimalisering av traumebehandlingen, også når det gjelder transport. Disse små tallene fra Helgeland antyder at en slik protokoll betyr noe.
Traumatologien i Norge defineres i stor grad ut fra avdeling for traumatologi ved Ullevål. Her sitter landets ledende fagmiljø innen traume. Det de ikke sitter med er den samme kunnskapen og erfaringa som kolleger i Nord-Norge, om hvordan man bør jobbe med hardt skadde pasienter i en landsdel med enorme avstander og relativt få pasienter. Derfor er det viktig at også vi som jobber med traumatologi i nord, og også vi på de minste sykehusene, interesserer oss for fagfeltet og bidrar inn i den nasjonale debatten om hvordan faget skal utvikle seg. Disse to masteroppgavene er eksempler på studier som potensielt kan bidra til økt overlevelse og færre sekveler hos pasienter utsatt for alvorlig skade.
Våre pasienter behøver forskning tilpasset de forholdene vi lever under, slik at deres behandling kan optimaliseres. Det kan bedre pasientenes sjanse, til tross for at vår geografiske plassering alltid vil gi oss en av landets lengste reiseveier til traumesenter.