Annonsen Norengros
Arbeidslivet, i Skottland som her, har blitt mer krevende med årene med økende dokumentasjonskrav, økende fokus på juss og økende pasientforventninger. – Om jobben krever meg 24/7 håper jeg fortsatt å få noen flere år med mine pasienter her på Vevelstad.

Fra Hebridene til Helgeland

Som tenåring kunne man iaktta seg selv i speilet og ønske at man så eldre ut. Som tjuetreåring var jeg blitt ferdig utdannet lege og «slet» fortsatt med et ungdommelig utseende i den grad at en amerikansk pasient ba meg om å tilkalle assistentlegen for å få et mere erfarent blikk på situasjonen.

Da den tjueseksårige gutteaktige utseende assistentlegen dukket opp valgte pasienten om å ikke spørre etter en «third opinion». Da jeg fem år senere begynte som vikar turnuslege ved Rana Sykehus, Mo i Rana, gruet jeg meg til å være fem år eldre enn de andre kandidatene, men til min forbauselse var de på samme alder som meg og noen til og med flere år eldre enn meg. Men nå har jeg hoppet litt vel langt ut i historien.

Karriereplanene lagt som 5-åring

Alle blir formet av sin oppvekst og min var på Hebridene (Isle of Skye) på 60 tallet i en liten bygd hvor nærmeste lekekamerat, utover mine søsken, var en biltur unna. Jeg hadde astma og fikk derfor i ganske ung alder treffe noen av de høyt respekterte allmennpraktikere, eller GPs , som i sine solo-praksiser hadde vært leger for både mine foreldre og deres foreldre igjen. Disse eldre legene hadde nytt en enormt tillitt. De hadde begynt sitt virke før innføringen av National Health Service (1948) og avsluttet sitt yrkesliv i begynnelsen av det som vel kan sees på som allmennmedisinens gullalder. Mellom mine anstrengte åndedrag må jeg ha blitt inspirert til å bli lege. Da jeg begynte som femåring på skolen (alle begynte i samme alder) var karriereplanene lagt.

Blåøyd og uten livserfaring i Glasgow

18 år gammel satt jeg i en stor hesteskoformet forelesningssal i Glasgow med over 260 andre forventningsfulle, ny-immatrikulerte studenter og fikk høre hvor heldige vi var som hadde fått plass på medisinstudiet. Noen av oss var allerede ferdig utdannet pilot, konsertpianist og veterinær. Men de aller fleste var blåøyde, nesten blottet for alt som het livserfaring. Deretter fulgte to år med utsiling, hvor ca. 15% av de håpefulle forsvant. Resten av studiet var preget av utholdenhet som var en nyttig egenskap å ha med videre i arbeidslivet. Jeg hadde søkt om og fått innvilget et lite stipend som var et kjærkomment bidrag til en ellers skral økonomi. For å være berettiget til å bli tildelt stipendet måtte jeg få bekreftet at jeg faktisk møtte til forelesninger og ikke tilbragte tiden på puber. Jeg banket på kontordøren til en professor i fysiologi, som virket sympatisk, og ba ham om å få en slik attest. Han skrev bekreftelsen, men gjorde egentlig mer enn det ettersom han også skrev at jeg var «en utmerket student», noe som jeg absolutt ikke følte at jeg var. Jeg lærte senere at han var personlig kristen og ga slike rosende ord til andre. I tillegg lærte jeg at det er en god ting å gi ros til de som sliter, de får vanligvis så lite av det.

Reddet av overmot og erfarne sykepleiere

Så begynte arbeidslivet med bratte læringskurver, 80 timers vakter i helgen (uten garanti for å få sove) og uventet mye ansvar. Det er rart å tenke på at man ikke gikk til grunne, men en blanding av ungdommelig overmot og hjelp fra erfarne sykepleiere og kolleger gjorde at man kom i havn. Målet om allmennmedisin glapp ikke selv om en periode innom psykiatrien ble uventet positiv og læringsrik. Fem år ut i løpet tok jeg et valg som av mange av mine skotske kollegaer ble betraktet som «karriereselvmord», jeg krysset Nordsjøen og satset på ett år som lege i Norge. Det ville vært en lang historie å forklare hvorfor. Ett år ble til to og etterhvert til trettien år.

29 år som kommunelege i Vevelstad

I skrivende stund er det 29 år siden jeg begynte som kommunelege i Vevelstad, en av Nordlands minste kommuner. Som utlending tror jeg ikke at jeg stod spesielt høyt på innstillingslisten blant søkerne. Da jeg fikk stillingen mottok jeg et brev fra Helse- og Sosialleder om at den kvinnelige vikaren, som var ansatt til påfølgende sommer, skulle få lov til å fullføre vikariatet av hensyn til kommunal sårbarhet og jeg kunne tiltre som fast ansatt etter sommeren. I dag husker jeg ikke ordrett hva jeg skrev tilbake, men noe i retning av at som fast ansatt gikk jeg foran en vikar og kommunen måtte derfor velge hvem de ville ha. Vikaren ble så sagt opp og jeg begynte livet som kommunelege på Helgeland.

Usynlig hvit frakk i en-delt vakt 24/7

I Vevelstad er det én-delt vakt 24/7. Jeg bruker ikke hvit frakk men har en usynlig «hvit frakk» på meg bestandig. For mange er det en uutholdelig tanke å være konstant på vakt og kanskje i like stor grad å ikke kunne dra hjem til en annen bygd om kvelden og være anonym der eller i hvert fall å bli sett på som den man er og ikke bare som ‘lægen’. Alt er uansett hva man gjør det til . Jeg ser på det som et ekteskap, man har langsomt blitt kjent med hverandre og kjenner svakheter og styrker og erfarer heldigvis mest gleder. Det har vokst fram en gjensidig respekt ut av uenigheter, utfordringer og øyeblikk som har lyktes. Også etter tilsynssaker (alle heldigvis med medhold for legen) har vi klart å finne en vei videre selv om det ikke alltid har vært så lett. Noen få har meldt seg av listen i Vevelstad «i protest» men etter noen år har de fleste , om ikke alle, kommet tilbake og lege-pasient forholdet har heller blitt styrket av det. Respekt er noe som preger kontakt med pasienter generelt. Når jeg blir oppringt på vakt begynner ofte henvendelsen med en «unnskyld at jeg ringer deg i din fritid»

Pasientene kaller meg John

Det har også vært mulig å være privatperson til tross for en tilgjengelighet som grenser til eierskap. Mest vellykket tenker jeg var de årene som jeg deltok i teaterlaget hvor jeg kledde meg ut som prest, legesekretær, fotograf, gammel dame, bikini-/tutu kledd danser og mye annet sprøtt og hadde gleden av å bli ledd av i en rolle hvor jeg både var meg selv- og samtidig en annen. Opp imot 25% av kommunens innbyggere kunne møte opp for å få seg en god latter på lokale revyer. Jeg tror at det var i løpet av de årene at mange begynte å kalle meg John heller enn Lockhart.

Å komme lidende i møte koster

En av de første årene her var det en ung mann som begikk selvmord. Slikt er vanskelig for alle parter, ikke minst familien. Det henger ubesvarte spørsmål i luften om hvorfor og ansvar og kanskje skyld. Jeg satt litt fast i egen tankegang og hadde mest lyst til å holde avstand og «vent og se». Jeg ringte til psykiater Kjerpeseth i Bodø og han oppfordret meg til å besøke familien, noe som jeg mannet meg opp til å gjøre. Det løste så mange floker å komme familien i møte og det dannet også fundamentet for et godt forhold i alle årene siden. Det var også en lærdom for livet. Å komme lidende i møte koster, men jeg innbiller meg at det koster enda mer å la være.

Håp om flere år med pasientene etter fylte 60

I april 2021 fyller jeg seksti. Det er rart å etterhvert være blant de eldste i arbeidslivet. De fleste av de som jeg studerte sammen med har gått av med pensjon. Arbeidslivet, i Skottland som her, har blitt mer krevende med årene, økende dokumentasjonskrav, økende fokus på juss og økende pasientforventninger . Der (i Skottland) er det økonomiske grunner til at mange av mine kollegaer velger å pensjonere seg 58/59 år gammel. Det virker urimelig at så mange erfarne leger melder seg ut av arbeidslivet før fylte 60. Her, i Norge, er det premiering for å holde ut i arbeidslivet til midt i 60 årene og kanskje lenger. Alder og erfaring etterlater sine spor og nå bruker jeg ikke tid lenger på å lete i speilet etter alderdomstegn. Hvis helsen holder har jeg et håp om å arbeide for og med pasienter i noen år til.

Del gjerne!

Legg igjen en kommentar!

Les mer?