Fastlege til hvilken pris?

Jeg tror jeg vil bli fastlege. Det er faglig utfordrende, det kreves breddekunnskap om alt fra kroniske sykdommer til akuttmedisin, og man får bli kjent med menneskene bak sykdommene. Men det å å jobbe opp mot 100 timer legevakt på en uke, i tillegg til en full arbeidsuke, det er ikke aktuelt. Da vil jeg neppe bli fastlege likevel.

Annonse for Norsk håndsprit

Jeg er sisteårs medisinstudent ved UiT og tilhører Bodøpakken. Et desentralisert tilbud hvor de to siste årene på studiet tas i Bodø. Jeg skal snart begynne på det såkalte legelivet, med alt det bringer av forventninger, ansvar og ikke minst valg. Valg om hva man vil gjøre videre, valg av hvor man vil arbeide og hva man vil arbeide med. Selvfølgelig er dette ting man har tenkt på tidligere, spørsmål om hvilken spesialisering man kunne tenke seg er ikke akkurat uvanlig kost. Jeg svarer som regel at jeg synes det å arbeide som fastlege virker spennende, både faglig og fordi jeg liker pasientkontakt. At yrket i tillegg har arbeidstid fra 8-16 pluss litt legevakt innimellom gjør det ikke mindre attraktivt for min del. Så ærlig skal jeg være. Vaktbelastning og lite fritid er nemlig noe som stadig dukker opp når valg av spesialisering diskuteres blant meg og mine medstudenter.

Ønsker ikke å gi opp familie og fritid

Nå har jeg jo etter hvert forstått at arbeidstid fra 8 til 16 er en kraftig underdrivelse for de fleste, og at «litt legevakt innimellom» ikke er representativt. Spesielt ikke for distriktene. Dette skremmer meg. Jeg ønsker ikke å måtte gi opp familieliv og fritid for jobb. Jeg tror jeg kan trives i allmennpraksis. Jeg tror til og med jeg kunne blitt en god allmennlege, men til hvilken pris?

Det å arbeide som fastlege har alltid stått høyt på listen over hva jeg vil gjøre når jeg blir stor. I fjor var jeg så heldig å få ha allmennpraksis i Svolvær i to måneder. Dette ga mersmak! Jeg stortrivdes. En ting var at jeg likte allmennpraksis, det var ikke så overraskende, men jeg trivdes i distriktet. Jeg trivdes på et mindre sted med større avstand til sykehuset. Dette bød på spennende problemstillinger og utfordringer, og stilte ekstra krav til vurderingene som ble gjort. Også på legevakt.

Risikerer å jobbe 32 timer uten pause

Det som derimot overrasket meg var at fastlegene gikk legevakt på kveld/natt, for så å begynne på jobb igjen som vanlig dagen etter. Hadde man ikke fri dagen etter legevakt? Kunne man risikere å arbeide 32 timer uten pause? Det viser seg at man kan det. Man kan til og med gjør dette flere ganger i løpet av en uke ifølge Legeforeningen. Fastleger fra mindre kommuner arbeider 37.7 timer legevakt i snitt, en fjerdedel har mer enn 52.8 timer. Dette er i tillegg til vanlig dagarbeid. Hvordan kan dette være i tråd med pasientsikkerhet? Hvordan skal man klare å ivareta Oda 20 år med magesmerter og Olga 80 som akkurat mistet mannen sin og trenger en samtalepartner? Som skrevet så mange ganger før: en sliten lege er en farlig lege.

Streiken er viktig for rekruttering

At Legeforeningen går ut i streik for at fastlegene skal ha rett til å si nei til umenneskelige mengder legevakt er viktig. Ikke bare fordi det er uforsvarlig å ha en sliten lege på jobb, men også fordi det er viktig for rekrutteringen til allmennpraksis. Kommunene sliter med rekruttering og fastlegemangel. Å lokke med stilling på 200 % og lite fritid skriker ikke akkurat «yes, den jobben vil jeg ha» Kanskje særlig om man i utgangspunktet ikke ønsker et yrke med høy vaktbelastning og da gjerne ser til allmennpraksis.

Mengden legevakt man kan pålegges må ned

For meg representerer allmennpraksis et alternativt til tunge vaktyrker på sykehuset. Det representerer tid, oppfølging, kjennskap og kunnskap. Men om Norge vil ha en bærekraftig og tiltrekkende allmennpraksis, også i distriktene, må arbeidsmengden ned. Mengden legevakt man kan pålegges må ned.

Jeg vil kunne bli fastlege uten å bekymre meg for hvilke feil jeg kan komme til å gjøre på den 30. timen på jobb.

Jeg vil kunne ha en familie jeg har tid til. Jeg vil ha muligheten til å ha en fritid. For meg selv, men også fordi jeg tror jeg vil yte bedre og bli en bedre lege for pasientene mine om jeg får ivaretatt meg selv også.

Legestreiken er ikke bare en kamp for arbeidstid og pasientsikkerhet. Det er også en kamp for å kunne ha en bærekraftig fastlegeordning også i fremtiden. Jeg vil gjerne være med på laget, men da trengs det endring, og den trengs nå. Før jeg og fremtidens leger ser en annen vei enn til allmennpraksis og distriktene.

Del gjerne!

Legg igjen en kommentar!

Les mer?