Det fins mange former for rusmidler, der alkohol er den farligste typen rusmiddel vi har, i den forstand at den rammer klart flest. Alkohol er lett tilgjengelig, billig og legal. Alkohol er hovedingrediensen i de 35 000 voldshendelsene som blir anmeldt i Norge hvert år. Alkohol tok i 2018 livet av 335 personer i Norge. 12 måneders forekomst av skadelig bruk av alkohol er 8 prosent for menn og 3 prosent for kvinner. For andre rusmidler er det til sammenligning 0,9 prostent på 12 måneder i Oslo, men ikke målbar 0,0 i Sogn og Fjordane. Likevel tok andre rusmidler livet av 286 personer i Norge i 2018. (kilde FHI)
Økt tilgjengelighet gir økt bruk
Det er utbredt innen fagmiljø og forskningen at økt tilgjengelighet gir økt bruk. Økt bruk vil gi økt skadevirkning, det er jeg overbevist om. Når vi ser på tallene over så vet vi at det er veldig mange som drikker alkohol, det er veldig mange med skadelig bruk av alkohol. Likevel er det i 2018 bare 49 flere personer som døde av alkohol enn av andre rusmidler i 2018. Det betyr at de andre rusmidlene, som det bruker relativt sett lite av dreper veldig mye mer, og de gir også raskere skader, og i mange tilfeller skader etter bare en gangs bruk.
Trenger samfunnets hjelp
Det er ganske åpenbart at misbrukere innen alle gruppene rus, som har fått en kronisk ruslidelse av sitt bruk, trenger samfunnets hjelp til å ha et stabilt bruk i ordnede former med trygge rammer. En trygg bolig har vist seg å være en av de viktigste faktorene for dette, sammen med personer som hjelper og som er til å stole på. Det er også viktig med forutsigbare økonomiske rammer, og tilgang til et sosialt liv utenom rus. Ofte vil faktisk inngangsporten til dette være nettopp rettsvesen og kriminalomsorg.
Det vil, i de områder dette faktisk fungerer godt, være et suksesskriterium at kriminalomsorg og kommune jobber tett sammen om en tilbakeføring til samfunnet etter et straffbart forhold.
Gjerne uten fengsel, bøter osv, men en type kontrakt der den enkelte forplikter seg til oppfølging av kommunens eller spesialisthelsetjenesten, med kriminalomsorgen som samarbeidspart. På denne måten kan man oppnå tillit hos den enkelte bruker, og bistå til et mer stabilt liv i rus, eller et liv uten rus. Dette må være opp til hva brukeren er i stand til, og ønsker selv. Denne gruppen, som altså har fått en lidelse av ulike årsaker, men på grunn av et misbruk av rusmidler bør vi ikke straffe, men hjelpe.
Vi må stoppe inngangsporten
Så blir det veldig viktig å differensiere mellom de som har behov for samfunnets hjelp, og de som bruker på fest og bare skal teste. Vi må stoppe inngangsporten til å havne inn i denne typen lidelser. Vi må fortsatt ha risen bak speilet til festruseren, til distributøren som syns det er greit å lokke med seg unge inn for bare å prøve ulike rusmidler, fordi de mener at det ikke er farlig å bare prøve, fordi det er spennende med sterkere og annen type rus, fordi man er nysgjerrig – og nå potensielt også fordi det er jo lovlig. Jeg er overbevist om at en legalisering vil øke denne typen bruk, og dermed øke skadene, øke de som havner inn under gruppen «misbrukere» og ikke minst – vi vil se en økning i rusmiddelrelaterte dødsfall.