-Treningen gir meg det avbrekket jeg trenger i en hektisk hverdag og ikke minst avreagering de dagene som ikke har vært så ok.

Det er også viktig å leve

Høsten er en fin tid. Det skumrer til om kveldene. Lyset i overgangene er utrolige. Det kommer melis på fjellene. Bladene lager fargespill som er en fryd for øyet.

Høsten er tid for budsjett. Høsten er tid for å ta igjen det som er blitt liggende etter ferien. Høsten er oppstart på aktivitetene til ungene. Skolestart. Forberedelser til jul. Omlegging av dekk.

Jeg er så heldig å ha en travel jobb. Kommuneoverlege i en relativt stor kommune i norsk målestokk. En kommune som drives godt, men det er en del utfordringer både på systemnivå og på individnivå.  Det gjør jo at man løper litt mellom de ulike oppgavene man har, det blir mye møter. Og noe stress til tider. Jeg har ikke fastlegepraksis da, men likevel. Noen legevakter blir det også, men ikke så mange. Gode kolleger tar seg av det. Leder av psykososialt kriseteam i Vågan og leder av et lokalmedisinsk senter – som gjør meg til mellomleder i kommunen. Det kan man jo si mye om, men det er aldri kjedelig. Mange ansatte, flere underledere og maaaange brukere av tjenestene. De fleste skal jo ha sitt.

Jeg er heldig å har en fin liten familie, hus og hjem. tre barn, ei som passer på meg og de. Gode venner og nettverk rundt.

Det å ha et velfungerende psykososialt kriseteam er viktig i alle kommuner. Det har Vågan erfart de siste årene og i år mer enn noen gang. Det kan smelle ganske raskt, og det er gjerne kveld og natt. Man kan plutselig, fra det ene øyeblikket å ta pizzaen ut av ovnen på lørdag kveld til å stå i aktiv gjennopplivning det neste uten en gang å ha vakt, for så å ta seg av de som har stått i innsats, de som har sett  på, de som er i familie, venner, skolene, barnehagene, arbeidsplassen, lokalsamfunnet.

Denne sommeren druknet en gutt på 14 år i Vågan på forsommeren og på ettersommeren kjørte en bil av kaien ved fergeleie, der tre personer druknet i bilen. Familier, venner, skoler, barnehager, arbeidsplasser rammet av dette og et stort apparat av blålyspersonell involvert. Psykosoialt kriseteam består i utgangspunktet av 4 personer i innsats, men det har vært minst 10 personer involvert i disse sakene. Det preger oss å stå i slike saker. Det blir alltid emosjonelt. Det blir alltid mye. Det blir alltid tøft. Alle som har stått i slike saker som dette kjenner seg igjen i dette. I tillegg har man hverdagen. Den er der, den forsvinner ikke.

Vi tar vare på hverandre også. Passer på å ikke bli behandlingstrøtte, fordele oppgaver.

Når man har slike jobber må man også leve. Min anbefaling etter å ha jobbet i mange saker som dette de siste 7 årene spesielt, men også i mitt virke som fastlege og legevaktslege før, så må man ha noe annet. Ikke være på jobb eller opptatt med gjøremål hele tiden. Man må finne noe å gjøre som er noe annet. Noe som gjør at man avreagerer og tømmer tankene.

Min slik ting er fysisk aktivitet, men den er min og det fungerer for meg. Siden jeg startet i denne jobben i 2012 har jeg blitt triatlet og gjennomført to ekstremdistanser triatlon med 4 km svømming, 196 km sykling og 46 km løping over fjell. Ja, jeg vet. Det er galemattias og veldig vondt. Men det fungerer for meg. Treningen gir meg det avbrekket jeg trenger i en hektisk hverdag og ikke minst avreagering de dagene som ikke har vært så ok. Finn din måte å få dette til på. Du skal se det blir lettere å ha de dagene også, for de kommer igjen

Del gjerne!

Legg igjen en kommentar!

Les mer?