– Mitt nyttårsønske er at valørene solidaritet og rettferdig fordeling stiger i kurs og at sosial ulikhet daler tilsvarende, skriver Marit Karlsen, Kautokeino.

Den unorske urettferdige modellen

Hvor sender man sin bekymringsmelding for uthuling av velferdsstaten? Om velferdsstaten var en ost - ville jeg betegnet at den er i ferd med å transformeres fra en fast Norvegia, eller en julens Edamer, til en mer gjennomhullet Jarlsberg.

Jarlsberg er manges favoritt – og den er svært populær i USA. I det man skjærer en skive, så åpenbarer plutselig en stor luftlomme seg. Hvordan manøvrere i en gjennomhullet ost?

Ned skrenten og hullene faller ikke primært de som er godt plassert på toppene, de som har sikret seg – med økonomiske forankringer og utdanningsbarduner.

De rammes ikke like hardt de som klarer traversene forbi livspåkjenningsskaret, godt skodd i kraft av en privilegert og trygg oppvekst for ikke å skli på de mange løsmassene som kan romme rus, sykdom, tap, dumskap og uflaks. Bare løsmassene blir store nok så kan det gå riktig galt.

Noen kan være litt mer dristige enn andre, eller bevilge seg litt mer. Faller, eller bommer de, har de sørget for å lande litt mykere i kraft av forsikringer eller annen økonomisk og sosial trygghet.

Det er ikke disse som må ofre middagen en hel måned fordi vaskemaskinen tok kvelden – ubarmhjertig plutselig men ventet, eller velge mellom fotballcup eller tannregulering.

Som student boret den grimme samfunnsmedisinske fortellingen om 11 år forventet ulikhet i levealder mellom innbyggerne i Oslos indre øst og ytre vest seg inn i minnet. I I 2019 er forskjellen mellom forventet levealder mellom rikest og fattigst øket til nesten 14 år – og fortellingen er sann. Lik rett til likeverdige helsetjenester er et mål som vi synes samle oss om – særlig i festtalene.

Men det blir strekk i det politiske laget når dette settes opp mot ønsket om individuell frihet og markedstenkning. Sentralt i markedstenkningen er ikke målet om rettferdig fordeling, men økonomisk lønnsomhet. Noen sier at det finnes et marked for alt – det er mulig; men ikke for alle eller alle steder.

Vi skremmes ulikt av konsekvensene av et gjennomhullet offentlig norsk helsevesen – mange skremmes ikke heller – men er optimistiske og glade for avlastningene, mulighetene og valgfrihetene. Ny etterspørsel besvares med tilbud – kunden (tidligere kalt pasienten) blir fornøyd og får det lille, eller store, ekstra.

Når noen skal ha størst og først må andre vente og få hva som blir igjen. Om fordelingen av helseressurser i økende grad ikke baseres på behov men lommebok og privilegier, så øker forskjellene.

Vi trenger et sterkt norsk offentlig helsevesen som det klare førstevalget for både pasienter og helsepersonell.

Vi er straks ved at årsregnskapet kan føres, og budsjettet for det neste er satt. Hva vil utviklingen på neste års verdibørs bli? Hvilken indeks blir førende?

Mitt nyttårsønske er at valørene solidaritet og rettferdig fordeling stiger i kurs og at sosial ulikhet daler tilsvarende – og at vi beveger oss bort fra «Den unorske urettferdige modellen»

Del gjerne!

Legg igjen en kommentar!

Les mer?