Røde Kors-team: Harald Sunde, Martin (Derry, Irland) og Charlotte (Danmark)
Røde Kors-team: Harald Sunde, Martin (Derry, Irland) og Charlotte (Danmark)

Flyktninger i nord og flyktninger i øst, noen refleksjoner.

Det føles svært nyttig å være til stede på slikt arbeid. I min yrkeskarriere har jeg aldri sett så mye blod og død som jeg gjorde på min snaue måned i Kutupalong. Det skriver Harald G. Sunde, medisinsk fagsjef i Finnmarkssykehuset HF i sin kommentar.

Annonse for Norsk håndsprit

Høsten 2015 ble både Norge og Kirkenes-samfunnet tatt på senga; flyktninger begynte å komme over den norsk-russiske grensestasjonen ved Storskog en mil øst for Kirkenes. Mange kom fra Syria, noen kom fra andre land. På det meste var det nesten 200 mennesker per dag som sammen med sin sykkel kom trillende over grensen i nord. I Kirkenes ble det igangsatt et stort apparat or flyktningene. Dette bestod av registrering og innkvartering samt helsescreening i form av rtg thorax og IGRA-blodprøver. Da «Fjellhallen» ble sprengt ut i fjellet Storhaugen i Kirkenes tidlig på 1980-tallet var det med tanke på sivilbefolkningens behov for vern i tilfelle atomangrep fra Sovjetunionen, men noe slikt angrep kom heldigvis ikke. Nå ble Fjellhallen omgjort til tilfluktsrom for flyktninger.

Flyktningekrise i Norge

Til sammen kom 5.000 flyktninger over grensen til Norge, såpass høyt tall at mange snakket om en krise. Enkelte politikere tok til orde for å få stengt grensen mot øst. Så plutselig var flyktningestrømmen slutt, like raskt som den hadde startet. Det ble samlet mye verdifull erfaring og forbedringspunkter som ble formidlet til regionale og sentrale myndigheter etter disse månedene.

2017 var året da en ny flyktningstrøm tok veien over en grense. Denne gangen var det grensen mellom Myanmar og Bangladesh som ble hjemsøkt av mennesker på flukt. Grensen er på ca 200 km og utgjøres stort sett av en elv, mao ganske likt grenseforholdene mellom Norge og Russland. Men bortsatt fra grensens lengde og at elvene danner grensa er det lite annet som er likt. Nesten 700.000 mennesker har det siste halvåret rømt fra sine hjem i Myanmar og fått slå seg ned i leire i Bangladesh. Disse flyktningene kommer i tillegg til de som allerede siden 1990-tallet tok den samme ruta og først etablerte en flyktningeleir i Bangladesh’ sørøstre hjørne. Snart telles det en million flyktninger i denne verdens største flyktningeleir. Leiren er etablert i et land som med sine 180 millioner innbyggere på et areal tilsvarende 3xFinnmark allerede var regnet som et av verdens mest tettbefolkede land.

En måned på feltsykehus

Jeg har nå vært heldig å få delta som lege i nesten en måned med Røde Kors i Bangladesh, nærmere bestemt på feltsykehuset i Rubber Garden, Kutupalong bare to kilometer fra grensen til Myanmar. Sammen med en rekke andre frivillige organisasjoner har Røde Kors vært med på å bygge opp et helsetilbud til en befolkning som ellers ikke villa hatt noe helsetilbud å henvende seg til. Et ERU-sykehus (Emergency Response Unit) består av kirurg, gynekolog, anestesilege, anestesi- og operasjonssykepleiere, jordmødre, allmennleger, sykepleiere, psykologer samt en stab som får det hele til å gå rundt. I tillegg ansettes det en rekke lokale leger, sykepleiere, kjøkkenpersonell, vakter osv. Hele sykehuset er som en stor bedrift som skal drives seriøst.

Det føles svært nyttig å være til stede på slikt arbeid. I min yrkeskarriere har jeg aldri sett så mye blod og død som jeg gjorde på min snaue måned i Kutupalong. Brannskader, trafikkulykker, fall, bruddskader samt en rekke obstetriske komplikasjoner gjorde at døden dessverre var en hyppig gjest på vårt sykehus. Derfor er jeg glad for at Røde Kors etablerte seg nettopp på dette stedet, bare noen titalls meter fra flyktningeleiren. Uten vår tilstedeværelse ville denne befolkningen hatt det adskillig verre. Etter bare fire måneder hadde over 17.000 pasienter vært innom legevakta/poliklinikken, og flere hundre hadde vært innlagt og fått behandling av våre operasjonsteam.

Raushet og fleksibilitet

Men det er ikke Røde Kors sin innsats som her først og fremst skal framheves.

For det første vil jeg gi stor honnør til myndighetene i Bangladesh. Landet har utvist en imponerende raushet ved å ta i mot hundretusenvis av flyktninger, samtidig som landet selv sliter med fattigdom og overbefolkning. Her var det ingen smålige politikere som skulle stenge grensen etter at de første 5.000 flyktningene hadde kommet over; grensen ble stående åpen og gjør det fortsatt.

For det andre vil jeg gi min honnør til flyktningene. Da har brutt opp fra sitt hjemland, mange i familien er drept, skadet eller angrepet på annet vis, og deres nye boliger består av 10 m2 store skur stående tett i tett så langt øyet kan skue. Likevel er det vennlige blikk og hilsener som møter en når man går en tur i leiren.

Hva er mine sterkeste minner etter arbeidet i Kutupalong?

På den dystre siden blir det fattigdom, epidemisk tuberkulose, avskutte bein hos barn, dødfødsler og ikke minst en familie som mistet fire familiemedlemmer da skuret deres brant ned.

På den positive siden blir det bedret infrastruktur i flyktningeleiren gjennom etablering av skoler, vannkilder og latriner, videre smilende unger som tar kontakt, fornøyde pasienter og selvfølgelig også det gode samholdet blant de ansatte på feltsykehuset.

Flokken er viktig!

Per Fugelli har sagt at Livet = Kropp x Ånd x Flokk x Flokk. Flokken er den viktigste faktoren i livet og teller derfor dobbelt.

Jeg fikk tatt dette flotte bildet av fem ungdommer som tilfeldigvis gikk foran meg på stien i flyktningeleiren. Sjekk samholdet; arm i arm og arm over skulder. Kompiser. Gjengen. Flokken. De støtter hverandre, holder hverandre oppe, en utrolig viktig livsingrediens når mye annet bikker imot.

Harald G. Sunde
Medisinsk fagsjef, Finnmarkssykehuset HF
(Senior Medical Officer, Red Cross/Red Crescent Field Hospital, Kutupalong)

Del gjerne!

Legg igjen en kommentar!

Les mer?