Én for laget – takk for laget!

En venn sa til meg at en venn av henne sier at man ikke bør koble av – men koble om.

Det er mye rekreasjon og frisk luftstrøm inn i turbosystemet med nye prosjekter og endra omgivelser, men som fastleger kan nok aktiveringsenergien gitt arbeidstidsundersøkelsens beskrivelse av 56 timers gjennomsnittlig arbeidsuke gjøre at ”det einaste ho ønska seg det var….en uke all inclusive”…..eller noe i den duren.

Fastlegelivet i Finnmark er mangslungent, fra noen få større plasser med flere kontorer til majoriteten som jobber som kommunalt ansatte på kommunens eneste legekontor.

Det er i liten grad muligheter for interkommunale legetjenester – heller ikke legevakt pga avstander, geografi og vær.

Mange kommuner har en liten befolkning, vaktbelastningen er høy og antall kollegaer lokalt er få – og i perioder er det i noen av disse kommunene bare én lege tilstede.

Denne typen arbeidsliv passer kanskje ikke for de mange, men mer for de få – som enda i 2019 på strak arm tar det medisinske ansvaret og oppgavene, sammen med resten av et  prehospitalt team, for befolkningen i ulike små samfunn langt unna sykehus og med værbetingelser som gjør at en overflytning til spesialisthelsetjenesten ikke alltid kan skje når behovet er der.

Finnmark legeforening er en aktiv fylkesavdeling i legeforeningen. To ganger årlig møtes både fastleger og sykehusleger til fag og fest. Disse kursene på vår og senhøsten er definitivt med å stabilisere – og bygger relasjonelle broer innenfor kollegiet i Finnmark, og sosiale nettverk gjør at det er lett å holde et slags vedlikeholdstrykk på den kollegiale kontakten utenom disse møtene.

En kveld var vi en håndfull fastleger som drev et slikt sosialt-faglig vedlikeholdstrykk på messenger, tematikken var bred og omfattet både innspill på en artikkel, diskusjon rundt beredskap, om den enes oppussingsprosjekt, den andres ferieplaner og omkring at vi burde møtes litt oftere in-real-life etttersom vi både faglig og sosialt definitivt hadde hverandre som preferanser. Spørsmålet om noen kunne tenke seg å fylle tre ulike uker i Berlevåg ila høsten kom som spørsmål fra vår venn i Berlevåg denne kvelden.

Vi reflekterte litt over at man i småkommuner stadig kunne ha behov for korte vikariater – enten så kort og banalt at det gjaldt at alle tre(!) leger skulle kunne få delta på en fagdag og et julebord, eller at man trengte en ekstra på kontoret en ukes tid – som likevel føltes litt for kort til å aktivere et vikarbyrå og dertil måtte påregne opplæring av en lege som kanskje aldri hadde jobbet verken der eller i fylket. Vi konkluderte med at vi selv ville være de potensielle beste korttidsvikarer for hverandre – og at å prøve seg i jobb ved en kollegas kontor kunne bidra både med adspredelse, læring og inspirasjon.

Slik ble det – jeg kunne ”ta en for laget” den ene uka i november i Berlevåg.

Turen dit (444 km korteste vei fra Kautokeino) en søndag, til det nordligste tettsted på fastlands-Norge, valgte jeg å kjøre via Finland, pit-stop ved Tana bru, over Kongsfjordfjellet med et vegetasjon så goldt at det ser ut som et månelandskap. Her får vindene tak og intuitivt skjønner man at fylkessvei 890 vinterstid er svært ofte stengt.

Innbyggertallet totalt i Berlevåg kommune er på knappe 1000 mennesker – folk lever næringsmessig av fiskeri og fiskeforedling. Husene står, på landsbys vis, tett i tett – det er slik man bygger der stormene tar tak.

I Berlevåg finnes ingen førkrigsbebyggelse – dette er stedet hvor tyskerne startet nedbrenningen av Finnmark – og de gjorde grundig arbeid.

Jeg ble tatt godt i mot ved Berlevåg camping – som jo er et pensjonat med rom og med ”bad på gangen”. Omtanken ved en telefon fra vertskapet like etter at jeg hadde passert Tana bru på tur utover med beskjed om å kjøre forsiktig – at det kunne være glatt, og snøen kunne fyke og lage skumle skavler ut i veibanen. Han ringte bare for å si det, og for å si at han kanskje var på kino med familien den kvelden, men at han hadde satt navn på døra til rommet jeg skulle ha og lurte på når jeg ville ha frokost neste dag. Dette første kontaktpunktet med en fra Berlevåg speilet standarden for hvordan folk i Berlevåg nærmer seg en de ikke tidligere har møtt; nemlig med omtanke, nysgjerrighet, jordnærhet, ærlighet og varme.

Gjennom ukens mange pasientmøter og møter med personalet som jeg jobbet sammen med så var dette gjennomgående. Jeg legger til humor og ramsalt selvironi og at de fjellstøtt sto med stor visshet nettopp rundt at ”vi veit kor vi bor”.

5 døgn 1-delt vakt i funksjonsfordelingsaksene som jeg jo godt allerede kjenner ved å jobbe i samme fylke. Forskjellen var at jeg i Berlevåg måtte forholde meg til Kirkenes som lokalsykehus, mens hjemme i Kautokeino er det Hammerfest.

AMK-sentralen er den samme som jeg ellers snakker med.

Mandag morgen startet med omvisning av hvor div. medisinsk utstyr og medikamenter befant seg. ”Møbeleringen” av et akuttrom, gitt funksjonen, gir nå heldigvis seg selv godt på vei. Journalsystemet var akkurat det samme som jeg var vant med – og det minimerte det ”merkantile” stresset.

God tid var satt av til hver konsultasjon, rikelig med luft som innimellom ble fylt av akutte hendelser som igjen kunne bli tidkrevene.

Avstand Berlevåg-Kirkenes er konstant 273 km, det er mer variabelt hvorvidt veien er farbar og åpen.

Berlevåg har en flyplass der flyene som oftest får til, på mesterlig vis, både å lande og ta av  – også i uvær.

Hurtigruta må i løpet av en høst- og vintersesong mange ganger droppe anløp på grunn av uvær. Med hurtigruta kommer medisinene som legen dagen før har skrevet resept på, de leveres på Narvesen hvor folk henter ut (som en kontrast til kvelds- og sogar døgnåpne apotek).

Tetrapodemoloen ligger som et beskyttende belte utenfor Berlevåg havn – byggingen av denne startet etter at Svartoksenmoloen ble rasert under uværet i 1959 – dette sier sitt om de potensielle kreftene som stormer inn fra Nordishavet .

Man blir ingen ”Berlevågolog ”av å være lege der i en knapp uke – men det gir et godt utgangspunkt for en annen kunnskap om en plass – om næringsliv, historie og stemningen i et folk.

Historiene som det var tid til å både fortelle og lytte til, og folk som var så veldig rause gjennom sin åpenhet og med en fortellerlyst som strakk seg langt utover eget helseproblem. Konsultasjonsrommet gav noe av fortroligheten men åpenheten og direktheten, og likeså stoltheten over hjemplassen,  syntes å ligge i den kollektive personligheten til Berlevågingene.

Fem fasinerende arbeidsdøgn – et intensivkurs i liv og leven i Berlevåg. En levende installasjon av arketypen ”yttervarianten” av et distriktssamfunn. Ei livskraftig bygd som ligger så utilgjengelig til at den ikke med et vedtak kan sentraliseres eller sammenslås – og med et landskap og et værpotensiale som, til tross for min oppvekst på yttersida av Vestarålen, fremstår som det mest ekstreme Kongeriket har å by på.

Mitt møte med Berlevåg kan sammenlignes det med en uventa flørt som man erkjenner kunne blitt noe mer.

Anbefaler andre, gitt mulighet, å steppe inn for en kollega.

Det er en ypperlig måte å få mer kunnskap om eget fylke – verdifullt faglig og personlig likeså.

Fastleger i distrikt er nok de beste vikarer for hverandre – og jeg kommer til å gjøre dette igjen, i Berlevåg eller i en annen Finnmarkskommune, når behovet er der samtidig med at jeg kan finne tid.

For kolleger/kommuner som enten har behov for vikar, eller har mulighet til å melde seg ”ledig for oppdrag” så kan Finnmark legeforening sin Facebookside være egnet sted for annonsering  av slike ”nabohjelpsoppdrag”.

De som har vedtatt akuttforkriftens bakvaktskrav  – kan ikke ha vært i Berlevåg og sett hvordan godt trente akuttmedisinske team jobber sammen. Unge, dedikerte leger med inngående lokalkunnskap og medisinsk oversikt rundt den enkelte pasient – hvordan de sammen med 2. Linjetjenesten prioriterer ifht resurrsbehov og hvordan leger ved lokalsykehus – og regionsykehus, bidrar ut når vaktlegen har behov for konferering i forhold til tiltak og behandlingsvalg.

De kan også umulig ha sett verken kommunens administrasjon eller politikere i øynene når dette distriktsfiendtlige, såkalte kvalitetskrav, er vedtatt innført fra 01.01.20.

Én for laget – og takk for laget, Berlevåg! Takk for verdifullt positivt distriktspåfyll i en tid der regjeringens  sentraliseringsiver tapper mange krefter fra mang en Finnmarking!